Køfritt og kongelig

Delfinene følger oss på den korte fergeturen over til Troía. De ser ut til å glede seg like mye som vi gjør.

Vi har gode minner herfra: Hull 3 og 4 som løper mellom sanddynene langs stranden; lyden av pinjetrærne som fanger vinden fra Atlanterhavet og de små greenene som var så myke.

For ikke å snakke om klubbhuset med den lune terrassen… det er mer enn ti år siden, og mye kan ha forandret seg. Men det har det ikke.

Gjensynet med Troía er som å treffe en god, gammel venn etter mange år. En gang var Troía Portugals beste bane. I dag tør vi påstå at Troía er Portugals best bevarte hemmelighet. For på denne mesterskapsbanen finnes det ingen kø og ingen ublu greenfee. Heller ingen kunstige hindringer, med unntak av noen velplasserte og dype bunkere.

Robert Trent Jones senior syntes kanskje naturen var vanskelig nok da han tegnet banen i 1980?

Den var i hvert fall vanskelig nok for ti år siden, og den er vanskelig nok nå, med svære wastebunkere fulle av naturlig sand, pålandsvind, ballslukende rough og velvoksne pinjetrær, som lurer deg til å tro at enkelte fairwayer er smalere enn de i virkeligheten er. Og når alt er over: En koselig terrasse der du kan spille runden om igjen – uten straff.

Wentworth of Lisbon

I Portugal tar man seg god tid – bare ikke på veiene. Portugiserne kjører som villmenn, og turen til den lille landsbyen Vila Noguera de Azeitão minner mer om noe fra PlayStation enn en landevei, men når vi krabber ut av bilen i hjertet av Portugals vinland stopper tiden opp igjen.

På grunn av vindruene som ligger igjen på markene er fluene plagsomme her om høsten, men det er ikke fluenes skyld at vi ikke faller pladask for Aroeira II.

Sammenlignet med Troía, oppleves den nyeste av de to Aroeira-banene litt kunstig, selv om Donald Steel har utnyttet landskapet uten altfor mange omrokeringer.

Det må være de kunstige innsjøene midt på banen som gjør det. Men, bevares, banen har mange gode sider. Engelsk presse skal til og med ha kalt den for The Wentworth of Lisbon. De la kanskje ikke merke til de høye pinjetrærne som løper langs mesteparten av banen?

Men fairwayene er brede og roughen relativt ryddig, så nybegynnerne vil neppe gå seg bort i jakten på skjeve baller. I likhet med søsterbanen Aroeira I, som er tretti år eldre, så er også dette en feriebane som de fleste vil like.

Banene ligger dessuten såpass nær Lisboa at det fint går an å kombinere storbyliv i Portugals hovedstad med både en og to runder på Aroeira.

Bo på gammelt slott

Selv reiser vi heller tilbake til Setúbal, eller rettere sagt Palmela, litt lenger inn i landet, og sjekker inn på Pousada de Palmela.

Vi har gått og gledet oss hele dagen til den forhåndsannonserte ørreten fylt med Montijo-skinke, kaninragu med røde bønner og pærekompott i Moscatel.

Men akkurat denne dagen står tradisjonell, portugisisk buffé på menyen. Vi får dermed smaken på hvite oster, røkte skinker, modne meloner og andre regionale spesialiteter før vi trekker oss tilbake til vårt hjørne av det ombygde middelalderslottet, som også har vært kloster og hovedsete for Santiago-ordenen. (Santiago = Sant Iago = Sankt Jacob).

For alle nivåer

Vårt møte med Costa Azul avsluttes med en runde på Quinta do Peru, ikke så langt fra Sesimbra, nær Arrábida-fjellene, og byr på flott utsikt mange steder.

Rocky Roquemore har tegnet skogsbanen, som har noe amerikansk over seg selv om de allestedsnærværende pinjetrærne er en stadig påminnelse om at vi faktisk befinner oss i Portugal.

Banen er relativt åpen og lettgått, og erfarne spillere anbefales å prøve seg fra backtee for noen ekstra utfordringer. Ellers passer banen for golfere på alle nivåer, og både klubbhus og treningsområder hører til blant de flotteste.

Se mer på nettet

Troía Golf Course
Aroeira II Golf Course
Quinta do Peru Golf Course
Pousada de Palmela