18 hull i Estepona

Denne artikkelen er skrevet av en av Golferens lesere, som bidrag til Lesernes Reisebrev.

Sommerens tur til Spania og Costa Del Golf hadde vært planlagt lenge. Familien skulle ned for å nyte sol, sjø og sommer med spanske spesialiteter og slaraffenliv.

Ikke lenge før avreise fant jeg ut at en god kamerat skulle nedover til et feriehus ikke langt unna oss. Han hadde spilt golf i noen år; selv var jeg mellom teori- og bane-prøve. Jeg kastet meg rundt og stilte opp til baneprøve på det som nå er min hjemmeklubb.

Grøntkort i siste liten
Jeg var relativt nervøs. For på tross av en god del timer på rangen, øvelsesgreenen og i treningsbunkeren, hadde jeg ikke rukket å gå noen fadderrunde. Nervøsiteten viste seg å være noe ubegrunnet, da både personalet fra klubben og de jeg spilte opp med var både hyggelige og hjelpsomme, og poengkravet ble unnagjort på de to første hullene.

Med rykende ferskt grøntkort på vei i posten, vendte familien og jeg nesen mot Malaga. Litt research fortalte meg at det å faktisk ha kortet i hånda var av liten betydning, spesielt i Spania. Dessuten hadde min hjemmeklubbs pro galant tilbudt seg å bli ringt opp for å bekrefte min status som godkjent golfspire.

Vel framme i huset vi disponerte like utenfor Estepona ble avtaler gjort og noen dager senere tok min mer erfarne venn turen bort til oss for å hjelpe meg med å starte golfkarrieren min.

Estepona Golf ble et naturlig valg bare fem minutter unna boligen. Anlegget har lang fartstid og bugner derfor av dyre og fugleliv. Det har også en del utradisjonelle hull, blant annet den fryktede ”Skibakken”. Et par 3 med green nesten 100 meter lavere enn tee.

Middelhavsutsikt fra alle hull og upretensiøse kiosker ved rangen og etter hull 9 er inkludert i prisen. Begge kioskene selger ”Experienced Balls”, vann, cerveza og espresso, og er utstyrt med innehavere som heter Juan.

Prisene i kioskene holdt lavt, spansk nivå, akkurat som servicen. Men produktene var strålende. Vi fikk kjøpt frosne 1,5 liters flasker med vann, noe som ikke er så dumt når det er godt og vel 40 grader i skyggen. At golfbil var inkludert når man kjøpte greenfee for to var heller ikke dumt. Prisen var neimen ikke dum den heller. To greenfee, golfbil og leie av to helsett kom på ca kr. 1.100,-.

Selvtilliten kommer og går
Vi stoppet naturligvis innom rangen før vi startet runden, og her gikk rundt halvparten av slagene mine omtrent rett fram. Puttingen gikk greit og vi følte oss klare for å komme i gang. Jeg kjente alvoret komme over meg ved første tee.

Jeg stilte meg opp, klasket til, og skyldte umiddelbart min kamerat en øl. Ballen kom ikke forbi damenes tee. Det første hullet ble strøket etter meget ueffen hakking av ballen bortover fairway. Min kamerat dro inn et par stableford-poeng med det samme og jeg gledet meg på hans vegne.

Hull to var av den typen som forlanger litt carry av nybegynnere. Et lite juv på en 60-70 meter i luftlinje møtte meg, og jeg lurte på om jeg hadde hatt godt av å spille et par parkbaner hjemme før jeg kastet meg ut i golf på kontinentet.

Som forventet slo min venn seg lett over. Jeg slår selv sjelden så kort som 70 meter, men følte likevel presset. Etter et par oppmuntrende ord stilte jeg meg opp og sendte ballen i rett linje over juvet og 50 meter videre inn på fairway. Lykken hadde snudd, selvtilitten var på topp.

Det ble ikke poeng på dette hullet heller, men det kjentes som om jeg faktisk hadde noe på en golfbane å gjøre. Poengene kom etter hvert de også, selv om spillet var meget opp og ned.

Hull 10
Det er umulig å komme utenom banens hull 10. Tee er 30-40 meter høyere enn fairway og greenen ligger omringet av fire bunkere og like mange vannhinder.

Hele hullet er fullt av fugler. De er ikke redde for golfballer heller. Det er bare å slå ut og håpe at man ikke treffer et fjærkre i hodet. På det andre slaget sto både min kamerat og jeg kun få meter unna fugl da vi slo. Flotte var de også, forskjellige ender og svaner og en god del arter jeg ikke aner navnet på. Kanskje ikke så rart at vi ikke var plaget med insekter i løpet av hele runden?

Hull 16 var et relativt kort par 3, og her skulle jeg få rundens opptur. Jeg slo ut og la meg ca 40 meter kort av green, rett bak en bunker; pitchet over og rullet tre-fire meter unna pinnen. Putteren kjentes veldig annerledes i hendene da jeg skulle prøve meg på par. Til min store overraskelse og stolthet gikk den i koppen.

Det som fascinerte mest med å gå mine første 18 hull er hvordan man kan spille sammen mot hverandre. Selv om vi konkurrerte på alle hull, og jeg vitterlig vant de ni siste på poeng, føltes det likevel som om vi var et team på banen.

Denne følelsen har jeg hatt også ved senere runder, med andre motspillere, og jeg tror det er en av de tingene som karakteriserer golf.

Selv om jeg opplevde banen som vanskelig hadde jeg mange anledninger til å sanke poeng, og det føltes veldig bra de gangene jeg overvant det forræderske landskapet og dets hindringer.

Jeg skal spille Estepona Golf igjen. Kanskje allerede neste år?

Denne artikkelen er skrevet av en av Golferens lesere, som bidrag til Lesernes Reisebrev. Har du vært på golfferie i år? Send oss ditt reisebrev, og vær med i konkurransen om en driver fra Olyo.