Da siste putt var satt og siste tilskuer hadde forlatt parkbanen Galgorm Castle Golf Club nord i Nord-Irland, kunne kassereren i Northern Ireland Open Challenge telle opp 39.200 tilskuere over de fire turneringsdagene.
Sammenlign det med noen hundre hutrende challengetilskuere på Byneset, Hauger, Losby eller Miklagard, og du innser hvor enorm forskjellen er i golfkultur mellom Ola Dunk og Paddy O’Reilly.
Vi har kjørt nordover fra Belfast. Forbi Tempelpatrick, der turneringens stjerne, Michael Hoey, har sitt hus og familie på de samme markene som 1100-tallets korsfarere trente før reisen til Palestina. Og der de skotske troppene hadde sine forlegninger under borgerkrigen på 1600-tallet.
Europatour-nivå
Målet er Northern Ireland Open på Galgorm Castle Golf Club utenfor Ballymena. Med restauranttelt, tribuner, sponsorlandsby og medieoppbud nesten som på europatouren. Og allerede under onsdagens pro-am begynner det å fylles opp med tilskuere.
— Vi er ikke bortskjemt her oppe. Så når en så stor turnering arrangeres, så drar vi dit, forklarte en av de mange tilskuerne rundt 18. green.
Også spillerne liker Nortern Ireland Open. I mangel av norske deltakere i år, mot tre i fjor, slo vi av en prat med svenske Pontus Widegren.
— Slik som dette skulle det alltid være på challengetouren, drømmer den alltid trivelige svensken.
Galgorm-ambassadør Hoey
Michael Hoey startet sin golf i Shandon Park utenfor Belfast, men er nå Galgorms ansikt utad. Og sammen med andre kjente navn som Peter Lawrie, John Hahn, Damien McGrane, Manuel Lara, Phillip Price og Ballesteros sønn, Javier, er han ukens trekkplaster.
Men dessverre for hjemmepublikummet blir det som noen ganger tidligere: Hoey, som vant Dunhill Links Championship i St Andrews med to slag foran Rory McIlroy i 2011, misser cutten.
Hoeys hjelp har imidlertid vært uvurderlig for interessen rundt Galgorm, også blant oss vanlige golfturister. Og det med rette. For det er en bra parkbane med litt skogsbanefølelse, utfordrende når den er satt opp for proffene, og et hyggelig bekjentskap for middelgolferen.
— Starten av banen er veldig bra. Den er veldig variert med korte og lange par-4-hull, sa Widegren. Som led samme skjebne som Hoey etter å ha kommet fra fjerdeplass på Madeira uken før.
Når proffsirkuset har pakket sammen og golfbanens krigere reiser hjem igjen er nok lokalbefolkningen lettet over at de ikke gjør som de skotske soldatene, og tar med seg halvparten av byens kvinner …
Belfast, noen dager tidligere
Morgenrushet er over. Midt i byen, langs den lange fredsmuren med store malerier og piggtrådruller på toppen, rusler turister og fester inntrykk på kameraenes minnebrikker.
På den ene siden har bildene for det meste politiske motiver, både historiske og dagsaktuelle, som byttes ut jevnlig. På den andre siden finnes mer moderne kunst, pluss en gigantisk hylling av den engelske dronningen.
Nede ved havnen har Titanic-museet nettopp åpnet. Et nærmest utrolig minnesmerke over luksusdamperen som «vi irer bygget men en engelskmann senket», som vår republikanske venn uttrykte det.
McIlroys Holywood
Like utenfor byen passerer vi Royal Belfast GC, en fin parkbane i åssiden ned mot bukten der fergene til England og Skottland går mer eller mindre i skytteltrafikk. Men vi skal noen kilometer lenger, til banen som skapte verdenseneren: Holywood.
Det holder med et par steg inn i klubbhuset for å konstatere at vi følger i en superstjernes fotspor. En hel vegg vies til et velkommen fra Rory McIlroy selv, med en bildekavalkade som dekker hele oppveksten.
Farfar Jimmi var en bra golfer, liksom pappa Garry. Og siden pappa jobbet som barsjef i restauranten, tilbrakte Rory time etter time med å slå plastballer med plastkølle mellom bordene. Det fortelles at både pappa og mamma tok seg ekstrajobber for å gi Rory muligheten til å utvikles. Det gjorde han kjapt.
Før Rory tok klubben aldri inn juniorer under 12 år. Men da 8-åringen Rory viste sin klasse ble aldersgrensen senket til 8 år.
— Da han var 14 år spilte han jevnlig matcher mot de andre juniorene. Det skjedde aldri at noen kom lenger enn til hull 13 før matchen var slutt, forteller klubbens tidligere pro, nå daglig leder, Paul Gray.
Nå for tiden er Rory hjemme på klubben 3-4 ganger om året, og spiller da to-tre ganger i uken med kompisene. Blant dem Rickard i proshopen, som er den siste som har klart å slå ham.
— Her kan Rory gå omkring som hvem som helst, han får være i fred, sier Paul.
Rorys suksess har gitt både flere medlemmer og flere turister til klubben. Ikke minst tar amerikanerne på cruise en tur i land for å se Rory McIlroys hjemmeklubb.
Banen overrasker
Banen som har skapt en verdensener overrasker faktisk. De første ni er helt åpne parkhull i skåningen nedover mot bukten. Par-3-hullene går rett nedover, de øvrige spilles parallelt på ganske jevnt underlag.
Deretter skifter banen karakter. Fortsatt ligger den i skråningen, men her bølger landskapet, og trerekker, rennende vann, skjeve fairwayer og blinde slag kommer i spill. Det gjelder å vite hvor man skal lande ballen, og dette er hull som virkelig kan utvikle ferdigheter.
Darren Clarke neste!
Etter en drøy time fører motorvegen sørvestover fra Belfast oss til Dungannon.
— Snakk bare ikke for mye om Darren. Han er ikke like populær hos alle etter at han flyttet til Portrush, sier min irske venn. Helt unødig, skal det snart vise seg.
Når vi åpner døren til klubbhuset møtes vi nemlig av et stort portrett og «Welcome to the home of Darren Clarke». Nesten som på Holywood. Og ikke nok med det. Mannen som i 2005 havnet på et irsk frimerke har fått sette sitt eget stempel på den 125 år gamle klubben.
Clarke har fått tegne om tre av de gamle hullene. Blant dem signaturhullet. Hull 9 er et lekkert par-3-hull med stor høydeforskjell til en green beskyttet av vann, og har da også blitt døpt Darren Clarke.
Også Dungannon er en bane som endrer karakter. De første sju hullene går litt fram og tilbake i jevnt, åpent parklandskap. Det er en myk start på en bane som blir mer og mer utfordrende og variert. Trerekker og høydeforskjeller skaper spennende, og trivelig, golf.
