Minneord til Knut Haavik

Han var også min mentor i alle betydninger av ordet. Ingen har lært meg mer eller inspirert meg så mye som Knut Haavik gjorde gjennom disse årene.

Vi møttes første gang i juni 1999 i et redaksjonsmøte for bladet Golferen, som jeg hadde frilanset for i noen år. Se og Hør Forlaget AS hadde da nylig kjøpt månedsmagasinet fra et forlag i Sandefjord, og det skulle legges planer for hvordan ukepresseforlaget skulle forvalte sin nyervervelse.

På den tiden kjente jeg Knut Haavik kun gjennom media. Og ble forbauset over hvor annerledes han var enn det inntrykket som var skapt gjennom det han hadde uttalt og det han hadde utført som sjefredaktør i Se og Hør.

Da han mange år senere ga ut sin selvbiografi «En ramp i rampelyset», tenkte jeg at tittelen «En ramp, men bare i rampelyset» kanskje ville være mer dekkende. For meg ble rampen Knut mer en rolle han trådte inn i enn et bilde på hvem han egentlig var. Knut var raus og vennlig, og var genuint opptatt av, og interessert i, mennesker. For oss som jobbet for ham var han, som Ellen Arnstads presise formulering i Aftenposten-nekrologen lyder: «En høvding for flokken sin». En som fikk oss til å innse hvor fantastisk det er å ha en sjef som står i stormene for oss, og sammen med oss.

Det viste han blant annet i det som i golfkretser i ettertid går under navnet «bladsaken». Som er saken der Knut Haavik fikk overbevist ledelsen i golfforbundet om at det ville være bedre og mer lønnsomt for dem å sette ut produksjonen av medlemsbladet Norsk Golf ved å fusjonere det med hans nyervervete magasin Golferen.

Avtale ble inngått i løpet av høsten 1999, med virkning fra nummer 1, 2000. Avgjørelsen skapte en storm som kulminerte med ekstraordinært golfting i Oslo i mai 2000. Og som førte til nytt styre og ny generalsekretær i NGF. Men bladavtalen, som ga golfforbundet langt høyere inntekter, og muligens et bedre medlemsblad enn tidligere, overlevde.

Skepsisen til de nye driverne av medlemsorganet ble gradvis svekket blant tidligere motstandere etter hvert som de ti avtaleårene gikk, virket det som. Ikke minst på grunn av suksessen med Knut Haaviks usedvanlig populære spalte Out of Bounds, der ordkunstneren virkelig fikk utfolde seg i elegant samspill med illustratør Inge Grødum. Og der leserne også ble svært så godt kjent med Haaviks golfvenner Revisoren og Gundersen.

Men likevel uten at Knut Haavik noen gang har fått den anerkjennelsen i det offisielle Golf-Norge jeg, blant mange, mener han fortjener. Kanskje var noe av skylden hans egen. Han kunne ikke fordra unødvendig tomprat og lange prosesser kun for prosessenes og saksbehandlingens skyld. Derfor rant han aldri ned dørene ved golfens offisielle samlinger. Med unntak av det ekstraordinære golftinget i 2000, tror jeg faktisk ikke han deltok på ett eneste golfting eller golfforum.

Minst like bra som hjemme

Knut Haavik var en sjef som trodde på den åpne kontordørs politikk. Dersom det ikke var en mandag, når han skrev leder i Se og Hør, var døren så godt som aldri stengt for oss. Banket vi på, hadde han alltid tid til å lytte

Haavik forventet like mye av sine medarbeidere som han selv hadde ytt som kriminalreporter i Sandefjords Blad, som krimsjef i VG og, siden 1978, som sjefredaktør i Se og Hør. Som han startet fra grunnen, og gjorde til Nordens største ukeblad, der enkelte utgaver kunne ha et opplag på over 600.000. Bladet fungerte nesten som en seddelpresse for de danske eierne i Aller.

Fordi han forventet mye, og krevde mye, ga han så mye tilbake. En gang fortalte han at når medarbeiderne brukte mer tid på jobben enn hjemme, så skulle det bare mangle at de ikke hadde det minst like bra på jobben som hjemme. Og delte ut raust til Se og Hør Forlagets drøyt 100 ansatte.

Et godt eksempel opplevde vi på årsfesten på restaurant Aqua i Oslo i januar 2000. Se og Hør hadde levert et nytt rekordår og satt ny opplagsrekord. Samtlige ansatte, uavhengig av om de jobbet i magasinet Se og Hør, i en av de syv-åtte andre periodiske publikasjonene eller i en stabsfunksjon, skulle hver få like stor bonus.

Det var for anledningen installert et stort lykkehjul i restaurant Aqua (dette var tross alt i norsk TVs gullalder for gameshow). Ved hjulet stod sjefredaktør Haavik og hans nestkommanderende, senere sjefredaktør, Odd Johan Nelvik. Nelvik fikk oppgaven å snurre hjulet, under overoppsyn av sjefen selv. De aktuelle bonusene, samtlige femsifrede, hadde hver sin plassering på hjulet.

Det gikk et sukk gjennom forsamlingen da hjulet til slutt så vidt listet seg forbi den høyeste verdien, og stoppet på en av de laveste. Da Haavik løftet blikket og fikk se de skuffede ansiktsuttrykkene, stakk han fram pekefingeren. Og dyttet forsiktig på hjulet slik at det gikk tilbake til den høyeste verdien.

Hotellportieren og drosjesjåføren

Suksessen til Se og Hør gjorde Knut Haavik til en av Aller-gruppens høyest gasjerte. Men uansett størrelsen på lønningsposen beholdt han beina plantet på jorden, og mislikte enhver form for snobberi. Noe av det verste han visste var restauranter som serverte litt for fancy mat, det han kalte «gulrøtter i krøss». Samtidig elsket han god mat, og lot ikke anledningen gå fra seg til å gi uttrykk for det når han opplevde måltider han satte pris på det.

«Har vi det ikke fantastisk, dere!» var et gledesutbrudd han gjerne delte om seg med når vi var flere samlet rundt et godt restaurantmåltid. Han var rundhåndet med dem som la seg i selen. Han brydde seg om mennesker, og gikk ofte en ekstra vending for å vise at han satte pris på dem som ytet god service. Ved hotellet Knut foretrakk å bo på i London, visste han navnet på portierens kone og tre barn. Og spurte ved ankomst alltid, ved navns nevnelse, hvordan det gikk med de enkelte familiemedlemmene.

En ankomst som veldig ofte ble besørget av Mike Block, hvis drosje Haavik tilfeldigvis hadde satt seg inn i på Heathrow for noen år tilbake. Knut var så fornøyd med det første møtet med Mike at han ba om telefonnummeret. Og ringte ham ved hver London-reise. Booket Mike til å hente ham på flyplassen og å få ham tilbake dit ved hjemreise. Og om det var mulig, gjerne til å dekke Knuts behov for drosjeturer mens han var i byen. Et samarbeid begge parter så ut til å mer enn stortrives ved.

De senere årene slet Knut Haavik med helsen. Men ikke verre enn at han spilte golf så ofte han kunne, i Spania så vel som ved hytta i Sandefjord. Han døde i huset i Spania 75 år gammel. Dagen før hadde han spilt 18 hull golf.

Nå er en mektig penn stilnet. Knut har satt sin siste putt. Og er dypt savnet. Av sine nærmeste. Av alle dem som var hans venner. Og av alle som har jobbet for han og med han.

Jan E. Espelid var sjefredaktør i Norsk Golf fra 2000 til 2010.