Åge Wedøe er leder i Mørk golfklubb i tillegg til å være en erfaren skribent og debattant.
Det er ikke bare rettigheter ved det å drive et idrettslag, det fører også med seg noen plikter. Overfor medlemmene i første rekke, men også overfor lokalsamfunnet, barn og unge, andre lag og foreninger vi kommer i kontakt med samt vår egen organisasjon — Norges Golfforbund.
Vi har ansvar i mange retninger, men jeg konsentrerer meg i dette innlegget om vårt samfunnsansvar.
Likegyldigheten råder
På Golftinget i november stilte det kun representanter fra 30 prosent av forbundets medlemsklubber. 70 prosent gav blaffen. Kun ni av NGF sine mer enn 180 klubber hadde sendt inn kommentarer da forbundets virksomhetsplan for de neste årene var ute til høring i klubbene. Det er ikke kommet inn ett eneste forslag til NGF sitt ting siden forslaget om endring av junioralderen i 2009.
Deltagelsen på mange av forbundets arrangement har gått ned. Viktige kurs har blitt avlyst grunnet liten oppslutning. Noen klubber fusker i faget og underrapporterer antall golfblad-abonnement for å skru ned medlemsprisene og dermed bidra til en konkurransevridning. (De skal heldigvis tas nå.)
Summen av dette blir etter hvert et demokratisk problem for organisasjonen vår. Svært få bryr seg om fellesskapet, svært få deltar. De få som avgir stemme får bestemme. Det er sikkert mange forklaringer, men kan vi tillate at det forstetter? Norsk golfutvikling er ikke noe de driver med på Ullevål. Det er et fellesansvar ingen av oss har lov til å løpe fra.
Godt å ha noen å skylde på
Kommunalpolitikere har ikke forstått golfens samfunnsverdi, sier vi ofte. Men, hvem har skyld i det?
Har du prøvd å forklare det for dem? Er klubben din aktiv i forhold til det lokale idrettsrådet, lokalpressen, lokalpolitikerne, lokalt næringsliv og øvrig kulturliv, eller hører dere til dem som sitter og sutrer over egen elendighet og andres udugelighet.
I så fall får du bare sitte der.
«Barn er fint, men på banen må de holde seg unna»
Det som opprører meg mest er det å oppleve neglisjeringen av ansvaret for barne- og ungdomsarbeidet. Mange klubber er seg sjøl nok og det kan se ut som om så lenge de voksne medlemmene har det bra, så får det holde.
Mange av klubbene har ikke hatt en eneste junior på turnering i sitt Turneringsområde på flere år. Sjekk hvor mange juniorer det finnes registrert i områdets klubber, og gjør deretter en grovtelling av hvor mange som deltar på turnering. Det er ikke bare dårlig — det er fryktelig!
Jeg er godt kjent med at golfidretten er litt annerledes enn de fleste andre idretter ved at (de voksne) medlemmene selv har betalt både for bygging og årlig vedlikehold av anleggene. Det fritar oss likevel ikke for det faktum at vi er idrettslag. Organisert gjennom NGF og NIF.
Selvsagt skal vi ta vare på våre voksne medlemmer, men vi er like fullt forpliktet til å drive aktivt barne- og ungdomsarbeid. Det forventes også av oss at vi har et idrettsfokus og bidrar til å tilrettelegge gode prestasjonsmiljøer.
Vi skal ikke glemme at idrettslag nyter godt av det arbeidet som kommunalpolitikere, idrettsråd, idrettskretser og andre gjør. Vi nyter godt av Norsk Tippings spillemidler og Grasrotandel, vi kan hente inntekter fra arbeid som bingovakter og gjennom lotterier. Vi gis momskompensasjon og kan søke midler i en uendelighet av fond og legater.
Som idrettslag har vi i utgangspunktet en goodwill i samfunnet som fortjener at vi også er tydelige og respektfulle overfor hva vi gir tilbake.
Hva kan og bør vi bidra med?
Kommunene i regionen jeg tilhører — Indre Østfold — befinner seg omtrent nederst på den nasjonale folkehelsestatistikken.
Det står rett og slett ikke godt til med folkehelsen i området vårt. Men folkehelse er ikke bare å holde godt voksne kropper i sving noen år ekstra.
Fra andre statistikker kan vi lese at 20 prosent av norske barn sier at de føler seg ensomme. Én av tre voksne sier det samme. I skolen blir det ofte minste motstands vei når det skal tilrettelegges for den fysiske fostringen.
Det blir gjerne fotball eller håndball. Der noen (ofte de samme) blir uttatt på laget og andre må starte på benken. Sjelden tilbys det individuelle idretter. Tilbud uten innbytterbenk. Aktiviteter der alle deltar — hele tiden. Om en vil det eller ei — så produserer en tapere på innbytterbenkene.
Tilbyr vi våre tjenester?
Det er ikke mangel på oppgaver og du vet like godt som jeg at klubbene sitter på hele eller deler av løsningen. Går vi til våre lokalpolitikere eller kommunale etater og tilbyr disse løsningene, eller bevarer vi dem som en privat hemmelighet?
Min påstand: De fleste gjør ingen ting. Likevel tillater vi oss kollektivt å sutre over politikernes manglende forståelse for den idretten vi driver. Som idrettslag har vi et medansvar for vårt nærmiljø. Det er der våre medlemmer bor.
Jeg tror at dersom vi kravler ned fra våre pidestaller og erkjenner at det vi driver med er idrettslig aktivitet i et geografisk avgrenset område — så faller det mange brikker på plass.
Vi er avhengig av beboerne i vårt lokale område. Vi er avhengige av våre kommunale etater. Vi er avhengige av et konstruktivt samarbeid med det lokale idrettsråd, og vi er avhengige av at forbundets føringer for vår aktivitet er gode.
Det er lett å få dette til. Det eneste du behøver å gjøre er å delta.
