Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og har vært en sentral golfskribent i 25 år.
Golfforbundet har hatt fire presidenter siden golfen virkelig begynte å ta av her i landet. Og fikk enda en ny president på Golftinget i Bergen 20. november.
Det ser ut som om golftinget, ved å velge Finn H. Andreassen, har klart å finne en president for det tiden krever denne gangen også.
Kanskje er det bare tilfeldig. Eller kanskje har golfforbundets medlemsklubber hatt så mange oppegående og fremsynte ledere at de treffer riktig hver gang. Men akkurat det svaret får vi aldri.
Da golf i Norge for alvor begynte sin vekst var 80-tallet i ferd med å gå over, og Carl Kalle Semb fra Oslo GK måtte overta da sittende president Knut Kloster fra Stavanger GK brått gikk bort altfor tidlig.
Som president var Kalle Semb en representant for den gamle skolen. Men som vellykket forretningsmann i familiebedriften var han fremsynt og visjonær. I hans krystallkule kunne han derfor se en gedigen vekst i den norske golfinteressen.
Da han etter åtte år trådte tilbake i 1996 hadde snøballen virkelig begynt å rulle. Antallet medlemsklubber hadde økt vesentlig, og antallet medlemskap hadde gått opp fra 5500 til 25.000.
Det krevdes mer utadrettet virksomhet, og den tidligere norgesmesteren og Kaptital-journalisten Morten Erichsen inntok presidentstolen i 1996. Forbundet priotiterte arbeidet med å spre golf til stadig nye landsdeler, og gjorde en kjempejobb.
Suksessen var enorm. Alle snakket om golf. Alle bedrifter (med respekt for seg selv) innførte Grøntkort-kurs og golfmedlemskap som sosiale goder for de ansatte.
Sponsorviljen var stor, antallet baner og medlemmer økte eksplosivt, og var i ferd med å bikke 100.000 medlemskap og det var over 100 golfbaner.
Med veksten kom voksesyke, og forbundets systemer og rutiner klarte ikke å henge tritt med den voldsomme utviklingen. Det var nye krav til IT, og alt skjedde i eksplosjonsartet tempo.
Inkludert en ny medieavtale, som fikk deler av Golf-Norge til å se rødt. På et opphetet eksraordinært golfting på Oslo Plaza kom Christian Anker-Rasch med et helt nytt styre og ny generalsekretær inn i forbundslokalene i mai 2000.
Veksten klarte ikke Anker-Rasch & co å holde oppe gjennom det første tiåret av det nye tusentallet. Men de gjorde en kjempejobb på struktursiden. Ikke minst når det gjaldt IT. GK96 og GolfBox og hva nå alt av dataprogrammer het som ble innført i klubber land og strand rundt.
Også på det idrettspolitiske området ble det jobbet godt, og på elitesiden kom Suzann Pettersen fram, Henrik Bjørnstad gjorde sine saker bra, og våre juniorer vant mange flotte titler.
Men golfen økte ikke. Under toppene var det nesten tomt hav når det gjaldt talenter, og golfen forble ganske usynlig. Altså tid for en ny president, og i 2009 overtok Jon Kåre Brekke presidentklubben etter å ha vært med i Anker-Raschs følge siden maidagene i 2000.
Med Brekke fikk Golf-Norge en underholdende president. Advokaten har en slentrende stil, og høster munterhet ved de fleste anledninger der han åpner munnen. Og han hadde mot til å satse. Han fikk sine styremedlemmer med på både å bli arrangør av en challengeturnering og kjøre en stor reklamekampanje for golf med helsider i riksdekkende medier våren 2011.
Fire riktige presidenter på rad altså, som hver på sin måte har tatt Golf-Norge forbi viktige og store milepæler.
I Bergen ble mediemannen Finn H. Andreassen valgt til ny president. En president som er opptatt av synlighet og elite. I kombinasjon med behovene for ny forretningsutvikling.
Fra vårt ståsted er det mediesiden som ligger hjertet nærmest. Vi har en grunnleggende tro på at riktig mediearbeid, internt såvel som eksternt, har en enorm betydning.
Innen idretten i Norge finnes mange eksempler på det. Og med Finn H. i stolen tror vi det blir mer (og kanskje bedre) stoff om norsk golf i mediene framover.
Har du synspunkter? Si din mening på Golferen.no sin facebookside eller diskusjonsforum på Golfsnakk.no.
