Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og har vært en sentral golfskribent i 25 år.
Det begynner å lysne på flere områder i golfidretten her til lands. Nå nylig var det valget av challenge-arrangører for de to kommende årene som fikk øyenbrynene til å heve seg.
Mange har argumentert for at challengetouren må bort fra Oslo-gryta. Og det er ingen tvil om at det er på tide. Den første challengetouren i Norge gikk på Borre i 1994. Er det Oslo-gryta? Ja, så absolutt med en litt romslig definisjon av begrepet.
Og når vi først er i det romslige hjørnet plasserer vi også Rena der, og slår fast at da turneringen gikk på Sorknes i 1999, så var det også i Oslo-gryta.
Med det vellykkede arrangementet på Hauger (som nok kostet klubben litt mer penger enn de hadde tenkt) som bakteppe, var det langt større arrangørvilje blant norske golfklubber for utdelingen av 2012- og 2013-arrangementene enn ved forrige korsvei.
Når da forbundet lander på Byneset som challengearrangør neste år, var ikke det uten en viss forbauselse rundt omkring. Men ikke for annet enn at det er utenfor Oslo-gryta.
Under NM i fjor viste klubben at de kan arrangere. Og selv om banen, nivået tatt i betraktning, er lett og forholdsvis kort, så er Donald Steel-kreasjonen en juvel i det norske banelandskapet.
Når da klubben får med Trondheim kommune i kalaset, så er det bare å ta av seg capen og gratulere med et meget godt valg.
Det er også svært modig å gi arrangementet til to klubber i 2013. Ja, det er så modig at det er på grensen til å være sexy. For hvilke muligheter gir det ikke å ha både Miklagard og Losby som arrangør av den samme turneringen?
Her må noen ha tenkt utenfor boksen. Et par fordeler er opplagt. Som at om den ene banen har dårlige forhold sommeren 2013, så kan turneringen spilles på den andre banen. Begge banene har også erfaring fra å ha arrangert challengeturnering tidligere. Begge hadde arrangementer på høyt nivå. Enda et kryss i margen, altså.
Dernest er det en opplagt fordel at to klubber gir et større tilfang av frivillige funksjonærer. Gang på gang viser det seg at kvaliteten på, og mengden av, funksjonerer er en suksessfaktor på dette nivået.
Men det må vel være mer enn dette? Særlig når pressemeldingen i ganske dårlige skjulte vendinger antyder det. For hvordan skal man ellers tolke pressemeldingens ordlyd om at klubbenes felles søknad «inkluderer tilleggsaktiviteter rundt selve idrettsarrangementet for å utvikle konseptet»?
Slikt setter tankene i spinn hos en gammel nysgjerrigper. Særlig når ingen vil eller kan si hva som ligger i formuleringen annet enn hyggelige svar á la «samarbeidet har mange muligheter». Ja, det har det opplagt.
Men hvilke? Ser vi for oss et challengtourens svar på Alfred Dunhill Links Championship? Det var den første assosiasjonen som datt ned i denne skribents hode. Og nei da, ikke fordi Miklagard eller Losby har det minste med linksbaner å gjøre.
Men fordi det er en unik mulighet til å gjøre Norwegian Challenge til noe unikt på challengtouren. Hørte jeg Norwegian Parkland Challenge?
Og den tredje banen (om vi skal trekke Dunhill-parallellen helt ut, hvilken skulle det være? Tja, for å fortsette i de uortodokse linjer: Hvorfor ikke Tyrifjord? Ledelsen der står for den samme golfkulturen som hos de to øvrige klubbene.
Har du synspunkter? Si din mening på Golferen.no sin facebookside eller på vårt diskusjonsforum på Golfsnakk.no.
