Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og har vært en sentral golfskribent i 25 år.
Riktig nok er det høysommer og særdeles lummert utenfor Golferens aircondtion-løse redaksjonskontor i Oslo sentrum. Men vi er ikke angrepet av solstikk, og det følgende må derfor leses og tas i absolutt alvor:
Det var bedre for Suzann Pettersen å vinne 1,81 millioner kroner (284.468 dollar) for den delte andreplassen enn de 3,72 millionene (585.000 dollar) førsteplassen i U.S. Women’s Open var verdt.
Hele forutsetningen for resonnementet er at Suzann Pettersens prestasjoner på golfbanen er på et så stabilt, høyt nivå at det ikke blir et spørsmål om det blir flere seire, men når.
Tutta kommer til å være med å høste gevinstene av at det ble Paula Creamer, og ikke henne selv, som trakk det lengste strået på monsteret Oakmont Country Club utenfor Pittsburgh.
Begrunnelsen for at Creamers seier gjorde damegolfen til den store vinneren, har med amerikansk mentalitet å gjøre. På flere enn ett plan.
For det første er Paula Creamer erketypen på det amerikanske tenårings- og ungpikeidealet: Søt, naturlig, kvinnelig, sprudlende, uskyldig (?, red. spm.), utadvendt … slik har det amerikanske golfpublikummet kjent henne siden hun som 17-åring ble beste amatør (sammen med Michelle Wie) på delt 13.-plass på The Orchards i South Hadley, Massachusetts, i 2004-utgaven av U.S. Women’s Open.
Amerikanerne elsker denne typen søte, naturlige (og uskyldige?) kvinner. Dessuten elsker de underdogs, slik Paula ble da tommeloperasjonen tidligere i år en stund så ut til å kunne føre til at golfkarrieren var over før fylte 24 år, og tv-bildene fra Oakmont viste en Pink Panther som iste ned venstre tommel mellom rundene.
Dernest er amerikanerne sjåvinister av den mest breiale sorten (som født og oppvokst i Bergen vet jeg litt om slikt). Men de siste årene har vært ganske så traurige for amerikansk damegolf.
Riktignok har de fortsatt å stort sett knuse Europa i Solheim Cup. Men så er det da heller ikke fra dette kontinentet den store trusselen mot amerikansk golfhegemoni kommer.
Den kommer fra Asia. Med en skokk sørkoreanere, som vinner nesten alle pokaler de titter på. Med noen japanere, med søstrene Miyazato i førersetet. Med taiwaneseren Yani Tseng. Og snart kommer kineserne.
Frykten for asiatisk dominans av LPGA er reell etter at koreanerne begynte å flømme innover LPGA-fairwayene som en konsekvens av Se Ri Paks sensasjonelle U.S. Open-triumf i 1998.
Invasjonen kan ikke stoppes. Men effektene av den kan bekjempes med amerikanske triumfer. Ingen (heller ikke nordmenn) liker å se sine utøvere bli grisebanket av utledninger. Det har med sunn og normal idrettsinteresse å gjøre.
Nettopp golfinteressen er det LPGA lever av. Det gir publikum og sponsorinntekter til de store turneringene. Det gir tv-avtaler verdt millioner. Det gir pengepremier så store at verdens beste golfspillere myldrer til honningkrukken.
Som er i ferd med å fylles opp igjen etter jubelmåneden som begynte med Cristie Kerrs 12-slags utklassingsseier i LPGA-mesterskapet, eksalerte ytterligere med hennes erobring av førsteplassen på verdensrankingen og så toppet seg med tommelen opp for Paula Creamer på Oakmont.
Sleng gjerne inn sympatiske Brittany Lang også, som med sin femteplass ble nest best av de ti amerikanerne som havnet topp-20. Glem heller ikke fargerike Christina Kim (delt 8), 15-åringen Lexi Thompson (delt 10) eller pinup-vakre Natalie Gulbis (delt 14).
Derfor er resonnementet så enkelt: Gode amerikanske resultater fra slike flotte utøvere gjør LPGA-potten større. Til glede for alle spillerne, men mest for de aller beste.
Blant dem finner vi altså Suzann Pettersen …
