Finn Langeland er kommunikasjonsdirektør i Norsk Industri, og er også en etablert golfskribent med over 20 års fartstid.
Melands eventyrlige golfbane er mye omtalt hver gang jeg spiller med venner her østpå. Svært ofte i løpet av en runde kommer samtalen inn på gode og dårlige baner, gode og dårlige hull.
Slik var det for eksempel da jeg i påsken var på Barsebäck Golf and Country Club i Sverige sammen med like lidenskapelige golfere som undertegnede.
Barsebäck er et fantastisk anlegg. To flotte baner – Masters Course og Donald Steel – er en ren glede å spille.
Masters-banen er høyst fortjent ranket topp 10 i Europa. Etter min mening er det bare Norra Banan i Halmstad som er (litt) bedre i Sverige.
Hvor kommer Meland inn i bildet? Jo, på følgende vis: Hull for hull og samlet sett er det utelukkende Meland som kan matche de to svenske mesterskapsbanene. Meland er rett og slett en førsteklasses golfbane. I tørt vær og i god stand er det ingen steder jeg heller vil være, enn på Meland.
Det er sant, det min gode venn Henrik Færevåg pleier å si:
– Jo flere av de virkelig gode banene i verden jeg spiller, jo bedre forstår jeg hvor fantastisk Meland er.
Østlendinger flest lytter høflig når jeg begeistret beskriver Melands storhet. Adskillige av dem lar meg deretter forstå at de nok betrakter mitt engasjement som prisverdig, men overdrevet. Et klassisk utslag av bergensk patriotisme.
Det er da jeg må begi meg inn på den lange forklaringsvariabelen om forskjellen på stril og bergenser. (Jeg er begge deler).
– Og, sier jeg, når jeg snakker om Meland, er det den trauste strilen i meg som snakker. I nøkterne ord og vendinger. Hadde det vært bergenseren Finn Langeland som snakket, ville ikke ord vært tilstrekkelige for å gi til beste hva banen betyr for meg.
Flere av mine venner har etter hvert tatt turen over Langfjellene og spilt Meland. De kommer alle som en tilbake med stjerner i blikket.
– Du hadde rett, er omkvedet.
– Selvsagt, sier jeg. Når man forteller tingene slik som de er, har man sitt på det tørre.
Hva er det som gjør Meland helt unik blant norske baner? Først og fremst design. Hvert hull er en verden for seg, hvert hull er en opplevelse. Du blir aldri trett av å spille Meland.
Dernest er det stillheten, den enorme stillheten. Jeg pleier å si at det eneste som bryter stillheten der ute på Fløksand, er Hurtigruten, der den seiler stille forbi.
Akkurat det siste er selvsagt en overdrivelse. For Melands klubbmedlemmer er verbale. Takk og pris for det. I det hele tatt, takk og pris for engasjement, livsglede, entusiasme. Når vi kommer fra en by og et område der det regner 80 prosent av årets dager, hjelper det å være positiv.
For noen år siden kåret jeg i Golfposten Norges 25 beste baner, slik jeg ser og kjenner dem. Meland toppet, og topper, den listen.
Den gang var ikke Atlungstad på Stange ved Hamar spilleklar. Ei heller Kongsvinger var det. Dette er to gode og nye baner som jeg sterkt vil anbefale Meland-venner å spille, når de gjør seg turen til Østlandet.
Klassikere som Larvik, Borre, Moss Evje og Nøtterøy er også gode baner i flott, norsk natur.
Men Meland – Nordhordlands perle og Vestlandets stolthet – er noe helt for seg selv. Med sol og vind i ryggen blir ikke golf bedre.
