Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no og var sjefredaktør av Norsk Golf i ti år.
Da Tutta ble den første norske europatourvinneren ved å gå til topps i det åpne franske mesterskapet forsommeren 2001, gikk Norge nesten av skaftet.
For første gang i historien stod et fulltallig pressekorps med tv, radio, aviser og magasiner og ventet på en norsk golfvinner på Gardermoen, og media var fulle av golfstoff de neste dagene.
I 2002 representerte hun Europa i Solheim Cup på Interlachen CC i Minneapolis, og senere samme år spilte Tutta seg inn på LPGA ved å bli nummer ti i kvaliken.
Solheim Cup-debuten gjorde henne legendarisk av to grunner: For det første delte hun singlematchen mot Michelle Redman etter å ha vært dormie, altså fem ned, med fem hull igjen å spille.
Dernest sa hun akkurat hva hun følte om spurten live på amerikansk tv to minutter etter at den avgjørende putten var senket. Som de fleste vil vite, besto engelsken hennes på den tiden stort sett av ord som skrives med fire bokstaver.
Likevel våger vi påstanden at det som skjedde på LPGA International Golf Club i Daytona 7. desember 2009 er viktigere for norsk golf enn noe av det som skjedde i 2001 og 2002.
Hvorfor? Fordi Marianne Skarpnord er beviset på at det går an å få til noe ved å skjerpe seg.
Marianne er en idrettstype som lenge trodde talent var nok. Hun fikk et navn i internasjonal golf i 2003. Først ved å vinne British Girls, så ved å senke putten på hull 16 på Bokskogen i Malmö. En putt som ga Europa seieren i Junior Solheim Cup.
Allerede den gangen sa Helen Alfredsson, lagkaptein for juniorene i Solheim Cup det året, at Marianne kom til å nå langt.
– Jeg ser så mye av meg selv i henne, sa hun om Marianne da vi på den tiden tilfeldigvis havnet i samme bil etter en turnering.
Men Marianne Skarpnord tok liksom ikke ordentlig av etter de tidlige triumfene. Hun trodde kanskje at det å være omtalt som Norges største talent siden Tutta var nok til å få henne dit hun drømte om.
Det Marianne imidlertid ikke visste, eller i alle fall ikke var helt bevisst, var at Tutta ikke hadde nådd dit hun var bare på grunn av talentet. Talentet var viktig, bevares, men knallhard jobbing etter å ha blitt geniforklart var høyst sannsynlig enda viktigere.
Akkurat det med knallhard jobbing tok det noen år før Marianne Skarpnord innså viktigheten av. Men da hun først tok golfen og satsingen rundt den på alvor, kom resultatene rennende som erter ut av en sekk: Sammenlagtseier på Telia Tour 2007, en andreplass på europatouren 2008, fulgt opp av to seire i 2009.
Og så toppen av kransekaka: Plass på LPGA 2010.
Marianne har vist at hardt arbeid nytter. Hun har vist at det nytter å kjempe når alt butter i mot fordi talentet ikke strekker til for å ta deg helt fram.
Nettopp derfor er Mariannes LPGA-billett antageligvis gull verdt for norsk golf: Den viser at ikke bare de som har gitt golfen alt fra 13-årsalderen kan komme noen vei.
Billetten viser at det går an å kjempe seg tilbake, om bare viljen er der.
En slik vilje som Marianne Skarpnord besitter. Gratulerer!
