GREEN 9: Utsikt til greenen på hull ni fra et skjørt hotellromvindu. Det er kort til golfbanen fra hotellet Royal Swazi Spa.
HELT KONGE: Kong Sohbuza II.
FRA KLUBBHUSET: Utsikten fra klubbhuset er ikke noe å kimse av.
Dette reisebrevet er sendt inn av en av Golferens lesere.
I vakre Swaziland, helt sør i Afrika, sikres politisk stabilitet ved at kongen tar seg en ny kone hvert år. Målet er å ha en kone fra hver klan i landet. Denne årlige seremonien med nye jomfruer som knytter alle landets slekter til kongen er fredsskapende, for hvem vil vel angripe nær familie?
Swaziland ligger i høyden, og langt nok sør for ekvator til at klimaet begynner å bli behagelig. Frisk, tørr fjelluft morgen og kveld er behagelig for oss nordboere, og en velkommen avveksling fra afrikanske, varme soldager.
Nærhet til flyplass og gode veier gjør tilkomsten bekvem. Royal Swazi ligger ikke mer enn fire timer med bil fra Johannesburg eller to timer fra flyplassen i Krugerparken. Fra Maputo i Mosambik går turen unna på tre timer.
Etter at daværende Kong Sohbuza II slo det første golfslaget her i 1968, har banen utviklet seg til en av Afrikas beste. Den eneste 18-hullsbanen i Swaziland spilles av de beste – både Gary Player og Ernie Els er blant PGA-kongene her.
Banen har imidlertid flere rojale kvaliteter. Selv gjennomsnittlige, norske golfspillere med bare én partner og 1,7 barn opplever at det ikke alltid er lett å kombinere familieliv og golf.
Kong Sohbuza på sin side hadde minst 70 koner og 210 barn, og planla derfor familieaktiviteter parallelt med baneplanene for å få tid til å spille når banen sto ferdig. Klubbens omgivelser er dermed skreddersydd for familier med flere interesser enn golf.
Som den storfamiliegolferen Kongen var, fikk han bygget en kort par-72-bane (6199 meter tar ikke all verden tid) og la hotellet Royal Swazi Spa bare 50 meter unna.
Med profesjonelt spa, barnepass med et lekerom på størrelse med en festsal, stort basseng, jacuzzi og flere barer, eget casino, tennisbaner, bocciaområde og helsestudio, har hotellet rikelige aktivitetsmuligheter for familier i alle størrelser.
Men hvordan er selve banen? Caddien Filip forteller at de første ni hullene er oppvarming. Ballen er spillbar nesten uansett, noe som er til stor hjelp for høyhandicappere.
Banen har dessuten mange hull med utforbakke etter dogleg; fordelaktig for langtslående lavhandicapere som kan trille mot greenen etter tigerlinjevalg. For oss andre er det fristende, men mer farlig. For hvis man absolutt vil utfordre skjebnen kan man finne rikelig med skog og romslige bunkere som mer enn villig stjeler parmuligheter.
Men det er sant som Filip lovet, at de første ni ikke er så skumle. Og selv for en høyhandicapper fra Norge går det bra etter et par innkjøringshull og en forsiktig antydning fra Filip:
– You might want to close your club slightly, Sir.
Øverste halvdel av scorekortet gjestes til og med av en sjelden birdie.
Men etter ni hull og en kort pause i klubbhuset er det ikke lek lenger. Nevnte høyhandicappers selvtillit faller raskere enn verdien av golfaksjer ved synet av raviner, trær og busker – men ingen green?
Og aller verst; utslagsstedet er plassert like under restaurantens tett befolkede terrasse.
Det er derfor mange som får høre lyden av golfball mot takstein etter pausen, og like mange som får høre nordmannen på tee rope på sin golfkompis, Mr. Fore Mulligan.
Det viser seg at Filip selvsagt har rett igjen: De siste ni hullene må behandles med langt større forsiktighet enn de ni «oppvarmingshullene».
Når du stabber deg opp bratta etter å ha slått opp mot Infarkthøyden på hull 11, aner du at de første ni ikke ga mer enn en forsmak. Etter hvilen er vannene flere, skogen tettere, bunkersene større og flaggene vanskeligere å finne.
Så, etter 17 greener som grønne løpere og fairwayer som slottstepper, åpenbarer hull 18 seg; 155 meter med ingenting mellom tee og green. Filip plasserer seg i bunnen av kløften og venter (de har erfaring de gutta!); men det er forgjeves. Bunkeren fanger utslaget, og ballen triller ikke ned i dalen denne gangen.
På restaurantterassen, over en Castle beer (selvfølgelig) kan man nyte naturen og andres tee-off mens status gjøres opp. Runden tok bare tre timer og femten minutter, og familien hadde hatt det storveis i spaet og bassenget i mellomtiden.
Det var virkelig helt konge!
Likevel, det viser seg at Swazilands nåværende konge, Mswati III, bare spiller to hull i året, når han starter The Kings Tournament i september. Noen burde fortelle ham at det er dårlig benyttelse av en slik farsarv – 14 koner eller ei …
Dette reisebrevet er sendt inn av en av Golferens lesere. Vil du også dele reiseopplevelser med Golferens lesere? Send noen ord og bilder til tips@golferen.no.
