«Obrigado!» Vi kan ikke tenke oss noe vakrere ord for å uttrykke sin takk enn ordet portugiserne bruker. Og i dette landet i Europas sørvestre hjørne får du stadig flere anledninger til å bruke det.
Allerede da vi foretok vår første golfreise til Portugal på 80-tallet ble vi fascinert av hvor vakkert ordet obrigado er. Og har senere gang på gang latt oss overraske over hvordan kvaliteten på det aller meste her i portvinens hjemland i gigantiske kliv har nærmet seg resten av Vest-Europa.
To overraskelser og en skuffelse
Selv om vi har spilt svært mange av Portugals 80 golfbaner, finnes det fortsatt blanke flekker, mange av dem rundt hovedstaden. Da vi i vår sa ja takk til invitasjonen fra Turistkontoret i Lisboa om å spille Belas Golf, Lisbon Sports Club og Quinta Da Marinha, kunne vi hake enda to baner av listen.
De to førstnevnte var nye bekjentskap mens sistnevnte hadde vi spilt én gang tidligere. Men det helt tilbake i 1989, så det passet utmerket å få en oppdatering.
Quinta Da Marinha ble designet i Cascais vest for Lisboa av legendariske Robert Trent Jones, Sr. i 1984, med et hotell og villaområde. Da vi spilte der fem år senere, var den blant de bedre resortbanene vi hadde opplevd, og vi gledet oss til et gjensyn.
Siden den gang er rekkefølgen på hullene endret fordi det opprinnelige hotellet ved hull 1 var blitt solgt, og et nytt hotell reist ved hull 10 og 11. Eierne mente, kanskje ikke så uventet, at banen burde begynne og slutte ved det nye hotellet. Hull 11 ble derfor nye hull 1, og hull 10 ble nye hull 18. Tilsynelatende burde det være grei skuring, vil nok de fleste si. Men vi hadde hørt at Trent Jones-familien visstnok var lite begeistret for endringen av hullrekkefølgen. Uten at vi helt skjønte hvorfor.
Banens signaturhull, hull 13, et par-4 på 334 meter med greenen ut mot havet, er jo akkurat like vakkert selv om det nå heter hull 3. Tenkte vi. Men etterhvert som vi spilte oss gjennom banen begynte vi å forstå litt mer av arkitektens innvending.
For føltes det egentlig ikke litt unaturlig det hele? Banen hadde fått en rytme det var litt vanskelig å få tak i. Det var noe umusikalsk over det. Det er mulig sammenligningen er litt søkt, men for oss ble opplevelsen som en symfoni som begynner med tredje sats, for så å ende etter andre sats. Det er kanskje grunn til å tro at få ville utbryte et obrigado etter en slik symfoni.
Obrigado, Belas
Belas Golf finner vi cirka 30 kilometer nordvestover fra Cascais, like ved den historiske byen Sintra, Portugals største turistattraksjon. Også Belas-banen, designet av Rocky Rockmore, har et noe uvanlig preg over seg.
Men uten at det virker merkelig, det er bare annerledes: Banens største utfordring ligger i hullene 2 til 4, som sammen med siste halvdel av hull 1, danner en full sirkel. Her er det vakker natur med overgang til villmark direkte fra fairway. Men selv om det er utfordrende og vanskelig, er det virkelig herlig å spille hullene.
Etter hull 7 kommer vi inn på den delen av banen som omkranses av husrekker, som følger deg hele veien hjem. Uten at bebyggelsen føles påtrengende. Belas har arrangert turneringer på europatourens seniortour, og er virkelig verdt et besøk.
Det samme kan sies om Lisbon Sports Club, som inntil nylig var lukket for gjester. Etter at klubben fra 1922 åpnet opp for gjestespill er den blitt en strålende anledning til å oppleve original layout fra 1920-tallet. Her er svært lite forandret de siste 95 årene.
Banen byr på naturopplevelse fra første tee til siste green der den ligger fredelig til i skogen og dalbunnen. Også greenene og en av de beste klubbhusterrassene vi har sett, er gode nok grunner til å avlegge banen et besøk. Her passer det absolutt å si obrigado gjentatte ganger.
Artikkelen fortsetter under bildet
Søren Kjeldsens treningsbane
Mens vi først var i området, benyttet vi anledningen til å kikke innom europatourbanen Oitavos Dunes. Banen er akkurat like flott og velpleiet som den har vært hele tiden siden Arthus Hills designet den ved årtusenskiftet. Men hotellet er nytt siden sist vi var der. Det er en opplevelse i seg selv, med moderne, luftig arkitektur.
Før vi hoppet ombord på flyet hjemover rakk vi også innom for en titt på nihullsbanen Paco do Lumiar, ti minutter fra sentrum av Lisboa, og ti minutter fra flyplassen. Banen er meget trivelig, og klubbhuset en liten perle der det går fort å føle seg velkommen. Klubben er også stolt over å ha Søren Kjeldsens trener, Colin Smith, som pro, og den danske stjernen legger de fleste av sine treningsopphold hit.
Mellom all golfen har vi også rukket å gjenoppfriske bekjentskapet med Lisboa, den vakre hovedstaden ved Tajo-elven, og med landemerker som Vasco da Gama-broen med Kristus-statuen på motsatt bredd. Og sine vakre, gamle bydeler med utsøkte restauranter og viner i ofte undervudert mesterklasse. Som gir seg utslag i rimelige vinpriser. Og takk for det. Eller obrigado, som det heter på disse kanter.
Mer om Lisboa: Turismo de Lisboa
