Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no.
OL-skeptikerne var i flertall før den olympiske golfturneringen. I alle fall virket det slik for denne skribent. Som selv var en av dem i lang tid før OL-fakkelen ble tent.
Å utnytte OL-muligheten med en tradisjonell firedagers turnering over 72 hull mente jeg ville bli like spennende som å se en brunsnegle klatre oppover en murvegg. Nei, det måtte nytenking til!
Kanskje et slags Ryder/Solheim Cup-format var tingen? Altså nasjonslag, helst mixed, som kjemper mot andre nasjoner. Det må jo være noe fremfor en gørrkjedelig slagspillturnering!
Heldigvis gir stausen som Golferen-redaktør null og niks tyngde overfor de høye (og dessverre ofte falne) herrer i IOC. Heller ikke i International Golf Federation veier mine ord særlig tungt. Og det er jeg glad for i dag. Formatet var utmerket, og også folk som aldri har satt foten sin i et golfhull fant stor underholdning i å følge med på alt som skjedde på den olympiske golfbanen. Ikke minst takket være en forrykende herrefinale, som først ble avgjort av Justin Rose på siste green.
Selv ikke min skuffelse over at den gjeveste medaljen likevel ikke gikk til Henrik Stenson — jeg var overbevist om at han ville stå igjen som gullvinner — kunne dempe gleden over det jeg så. Eller minske følelsen av at jeg, riktig nok fra tv-stolen, var vitne til noe historisk.
OL-skeptikerne sitt andre ankepunkt:
Banen
På forhånd ble jeg og resten av OL-skeptikerne tutet ørene så fulle over skandaler før og under bygging av OL-banen at jeg var overbevist om at alt bare ville bli tull.
De photoshoppede arkitektglansbildene var heller ikke egnet til å berolige meg. Så fikk jeg se banen live, 11. august. Hvilken bane Gil Hanse har satt sammen! Assosiasjonene gikk til sandbelt-baner i Australia og til sørafrikanske baner som Humewood, Royal Port Alfred og East London.
Banen viste seg å by på alt det som kan gjøre golf til spennende tv-underholdning. Som bringer meg til neste punkt:
OL-skeptikerne sitt tredje ankepunkt:
TV-produksjonen
Jeg hadde svært små forventninger til den olympiske tv-produksjonen fra golfarenaen. Golf er rett og slett en litt for spesiell sport til at det holder med producer-utdanning fra en eller annen medieskole, gjerne den i Volda, for at en ikke-kyndig person skal kunne klare å produsere noe med tilnærmet underholdningsverdi.
Når jeg ser bort fra han, eller henne, som hadde ansvaret for grafikken og oppsettet av leaderboardet, tok jeg feil på samtlige plan. Det ble produsert tv-underholdning på høyt nivå.
Med svært opplagte, entusiastiske, kunnskapsrike, underholdende og utholdende kommentatorer i Fredrik Kracht og Joakim Mikkelsen. De to bør aldri skilles igjen. Når vi snakker om golfoverføring fra en kommentatorboks. Hva de gjør ellers i livet skal jeg ikke legge meg opp i. Men fortsett å kommentere golf sammen, det må dere love!
OL-skeptikerne sitt fjerde ankepunkt:
Interessen
Jeg har jobbet så lenge med golf at jeg umerket godt vet at i Norge finnes det ikke golfinteresse. Annet enn blant oss 100.000 hard core entusiaster.
Selv om ikke golfen opplevde seertall på linje med håndballdamene, fulgte tusener på tusener med når Espen Kofstad, Marianne Skarpnord og Suzann Pettersen spilte OL-golf. Reaksjonene vi i Golferen mottok var mange. Fra dem som allerede spiller golf eller på annen måte er interessert i golfen. Men også fra mennesker med svært begrenset kjennskap til idretten.
Finaledagen for damene, lørdag 20. august hadde golfsendingen på Tv2 et snitt på 111.000 seere. På TV 2 Sumo var golfen blant de fem mest populære øvelsene totalt i Rio-OL. Dette er gledelige tall for en tross alt ganske liten idrett.
Såvidt jeg har klart å registrere har OL-golf bare klart å produsere et fåtall tapere. Med Jordan Spieth, Adam Scott, Rory McIlroy, Jason Day og 10-20 andre overbetalte puddinger i spissen.
I Tokyo, om fire år, er de med. Det føler jeg meg ganske trygg på.
