Hilde Halvorsen (44) er mor til proffspiller Andreas Halvorsen, og har handicap 11. Hun jobber med psykisk syke, og hjelper mennesker som har behov for å håndtere uhensiktsmessige tanker og handlinger. Hun blogger også om mental helse.
Som en menneskelig utgave av en spurvunge kom han i mot meg, kropp og ansikt bar preg av mange tøffe dager. Klærne var skitne og øynene viste lite eller ikke noe håp i det hele tatt.
Et slikt syn har jeg møtt mange ganger på jobb. Bak det slitne ansiktet, de blodskutte øynene, skjuler det seg en historie. De har et håp om noe annet enn hva som er deres hverdag i dag. Når gikk det galt? Hvorfor? Svaret er varierende. Et sted langt der inne finnes det en fighter, det finnes et menneske som er mye mer enn akkurat det øynene mine klarer å fange opp.
Relasjonen som jeg skaper gir meg grunnlag for å jobbe videre. Og relasjonen gir meg alltid innblikk i en verden som har så mange flere perspektiver enn hva som vises ved første øyekast.
Flere av disse menneskene har en gang vært idrettsutøvere. De har vært topptrente. De har hatt sin identitet fra noe annet enn rus. De har vært en del av et fellesskap. Et fellesskap som har handlet om å være en del av noe, sette mål, evaluere, glede og motivasjon. Disse idrettsutøverne har aldri drevet med golf. Men jeg tenker likevel at vi har noe å lære fra dem.
Felles for dem alle er at de en gang hadde en stor motivasjon, et håp, noen drømmer som har handlet om noe helt annet enn det å overleve, leite etter mat, finne et sted å sove. For noen har det ikke kommet til et så dystert nivå. Men de har alle mistet gnisten. Sunn livsstil har blitt byttet ut med piller, alkohol, narkotika, for noen en god blanding av alt dette.
Det finnes mange svar og årsaker på hvorfor det gikk så galt. Men den trygge basen som en gang var rundt dem forsvant, og etter hvert forsvant også heiagjengen.
Alle trenger en heiagjeng. Våre idrettsutøvere trenger en trygg base. Men hva den skal inneholde må de selv være med på å definere. Alle idrettsutøvere, uansett nivå, trenger en heiagjeng som heier uansett. De vet selv når de ikke lykkes. Ingen av oss har behov for å bli fortalt det vi allerede vet: At vi ikke gjorde det godt nok.
Det kan ligge mye bak et resultat, en årsak som ikke vises på et scorekort. Noen ganger er det ingen spesiell årsak, det bare ble en jæskla dårlig runde. Andre ganger kan årsaken kanskje være mer kompleks.
Uansett resultat må idrettsutøverne ta ansvaret for eget resultat. De må selv ta ansvaret for å jobbe hardt og bli bedre, hvis det er det de ønsker. De må eie prosessen og målene sine. De må lære seg å takle nedturer og oppturer, de må stå for sine resultater.
Fokus på hvert enkelt individ
Om jeg jobber med mennesker med store utfordringer, eller om jeg jobber med en idrettsutøver, er det viktig å ha fokus på hvert enkelt individ. Et individ som uansett idrettsutøver eller noe annet, skal være rustet for de utfordringene som møter en, som skal være trygg i de forskjellige rollene som livet har å by på.
Noen ganger kan man ikke forutsi alt, noen ganger må nye erfaringer bare oppleves og man må lære av erfaring. Hva som oppleves som trygghet er forskjellige fra person til person. Hvordan man takler livets oppturer og nedturer handler om så mye.
Men uansett nivå i idretten eller livet generelt, så fortjener alle en heiagjeng. Alle fortjener oppmuntring og noen positive ord.
God påske!
Tidligere blogginnlegg fra Golfmamma
14. mars: Klubbene er endringsvillige. Men forstår de hva det innebærer?
