foto-matt-nicholson
Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no.
Alle som har ekte kjærlighet til golf sørger nå, ett døgn etter at Arnold Daniel Palmer sovnet inn på UPMC Presbyterian Hospital i stålbyen Pittsburgh vest for New York, 87 år gammel.
Mange har forsøkt, eller ønsket, å være Kongen av Golf. Bare én klarte å bli det. Så overlegent og med så stor autoritet at hans posisjon aldri var i nærheten av å være truet.
Palmer var sønn av klubbpro og banesjef Jerome «Deacon» Palmer, og la aldri skjul på hvor han kom fra. Han var umåtelig stolt av å ha en far som så verdien i hardt arbeid og ærlighet, og som i sin tid hadde overvunnet polio for å kunne følge sin drøm om å jobbe innen golf.
Unge Arnold vokste opp på Latrobe Country Club, og la aldri skjul på at Latrobe for alltid ville være klubben i hans hjerte. Selv om hans hjerte også banket varmt for golfanlegget han bygget opp, eide og bodde på: Bay Hill Lodge & Club i Orlando.
Arnold Palmer var en bemerkelsesverdig mann
Jeg tror nok måten Palmer behersket balansen mellom å være verdensstjerne og én av oss var det som fikk folk over hele verden til å elske ham.
Fansen som fulgte ham fra turnering til turnering, Arnold’s Army. Millioner, og stadig flere millioner, tv-seere som så på Arnie som mannen som skapte golf som tv-sport. Ikke minst fordi fordi han så tydelig viste at han elsket mennesker, konkurrentene like så mye som publikum. Eller vi som var heldige å treffe ham profesjonelt og få snakke med ham om golf som idrett, som hobby, som tradisjon, som storindustri og som et middel til forbedret folkehelse, psykisk såvel som fysisk. Alle elsket vi ham!
Jeg traff Arnold Palmer første gang sommeren 2004. Han var i Portugal og kastet glans over åpningen av sin Victoria-bane i Vilamoura.
Fra podiet ville han ikke snakke så mye om seg selv. Han fortalte hva som hadde inspirert ham under designen og i utviklingsfasen forøvrig. Om hva han var fornøyd med. Men også, ulikt andre av golfens designguruer, hva han ikke var fornøyd med.
Uten at noen av oss som var til stede på Victoria-åpningen spurte, snakket han om hva han skulle ønske han hadde gjort bedre. Om han bare hadde hatt litt bedre tid til å tenke seg om, om han bare ikke hadde vært så fokusert på én ting at han i farten glemte noe annet. Verdensstjerner, uansett bransje, er sjelden så ærlige.
Palmer var heller ikke en som bare dro fram solskinnshistoriene, men som brukte tid på å forklare hvorfor han hadde sagt nei til enkelte prosjekter. Eller om hva han trodde ble framtiden, som kunstgress, baller som går kortere og annet golfpersonligheter sjelden synes det er verdt å dvele ved. Og om at det er blitt altfor mye penger i golf, noe få innen PGA er enig med ham i.
For Arnold Palmer var også de små tingene verd å stoppe opp ved. Fordi alle store ting kommer fra, og er bygget opp av, små detaljer om til sammen danner et hele.
Det som kom ut av munnen, hadde sitt utgangspunkt i øynene. De tittet litt skrått på deg når du snakket til ham, og ble hengende lenge nok ved dine til at han fikk tenkt seg om før han leverte svaret. Som gjerne var kort, men uhyre presist.
Det er langt mer enn sju majortriumfer, 95 profesjonelle seiere, hvorav 62 på PGA Tour, og utallige andre golftriumfer på og utenom banen, som gjør Arnold Palmer udødelig.
Hans udødelighet ligger like mye i små ting som egentlig ikke betyr så mye. Men som likevel betyr alt. Som at han et par år etter vårt første møte var den som kom bort til meg og sa «takk for sist» da vi tilfeldigvis befant oss på samme sted til samme tid.
Kongen av golf er død. Jeg savner ham. Og lyser fred over hans minne.
