Atle Øi (50) er tidligere markedssjef i NGF, har utgitt diktsamlingen «Fredager på Face» og skriver kommentarer på Golferen.no.
Da Finn H. Andreassen ble valgt som president i NGF var det nok mange som hadde håpet at hans bakgrunn fra pressen ville sette golf høyere på dagsordenen.
Etter over tre år kan jeg ikke se at forventningene har blitt innfridd.
Men endelig, og fortjent, har Finn H. fått kameralinsene på seg, og klart å skape debatt om Olympiatoppens prioriteringer. Det er en god debatt om viktigheten av demokratiske prinsipper i idretten.
Presidenten setter spørsmålstegn ved hvem som fatter viktige beslutninger. Godt jobbet! Jeg regner med at utspillet bare er starten på denne prosessen.
.
Men; hva med demokratiet i idretten han selv er president for? Der står det dessverre bedrøvelig til, og lite er gjort for å gjøre noe med det.
Som kjent er NGF klubbenes forbund. Styret i NGF skal sikre at klubbene og deres medlemmers stemmer blir hørt. Mens administrasjonen skal, etter instruks fra sitt styre, gjøre strategi om til handling.
Fra min tid i forbundet vet jeg at det ikke fungerer på den måten. Faktisk er det slik at det dessverre som oftest er tvert i mot.
De fleste ideer fødes og utvikles av nøkkelpersoner i administrasjonen (og noen i styret). Når administrasjonen har spisset salgsargumentene for egne ideer, er neste trinn å få støtte i styret.
Dette går ofte greit, da styret, med et begrenset beslutningsgrunnlag, gjerne stoler på at forslag fra administrasjonen er velfundert.
Det siste trinnet er å lansere tiltakene for klubbene på beslutningsarenaer som Golfforum, Golftinget og områdevise lederfora.
Deltakelsen her er skremmende lav, og klubbene som møter er også lite forberedt og samkjørte.
Det finnes foreninger, som for eksempel GAF (Norsk Golfadminsistrasjonsforening), som prøver å gjøre noe med dette.
Senest på Golfforum i Tromsø i november kom GAF-leder Arne Giving med flengende kritikk av forbundets arroganse og manglende vilje til å lytte til dem.
Konsekvensen er at administrasjonen ruller ut sine ideer og tiltak uten nødvendig forankring hos sine medlemmer. Manglende engasjement og gjennomføring i klubbene frustrerer naturlig nok administrasjonen.
For å bruke en metafor: Det blir som å høre en foredragsholder klage over at publikum sovner …
Så kan en spørre seg hvorfor klubbdeltakelsen på viktige beslutningsarenaer er så lav. Jeg tror jeg har to av svarene. Det ene er at klubber i en presset økonomisk situasjon ofte ikke tar seg tid og råd til deltakelseskostnader.
Det er ikke snakk om store beløp, men det spørs om de ikke ser det som viktigere å bruke pengene på mer presserende oppgaver i klubben. Ikke minst dersom erfaring tilsier at klubbens deltakelse i liten grad gjør noen forskjell.
Den andre grunnen er langt mer alvorlig, og her må NGF ta grep: Kommunikasjonslinjene ut mot klubbene er elendige.
Skal demokratiet fungere må det legges opp til involvering. Det holder ikke med nyhetsbrev og mail. Erfaring gjennom flere år viser at avstanden mellom store deler av Klubb-Norge og Ullevål blir for lang.
Så hva bør gjøres?
Det kan være en idé å utvide styret og gi hvert styremedlem ansvaret for personlig oppfølging av et knippe klubber i ulike geografiske områder.
I dette ligger det banebesøk, samlinger og telefonkontakt. Styremedlemmene må få større grep om hva klubbene vil med forbundet sitt, og deretter instruere sin administrasjon i å iverksette tiltak.
Et mer velfungerende demokrati og en bedret involveringskultur skapes ikke over natten. Derfor er det synd at prosessen ikke ble startet for flere år siden.
Jeg ønsker Finn H. lykke til i forhold til Olympiatopp-debatten. Skulle han ha noen krefter til overs, ville det være flott om det også kostes litt for golfens egen dør …
Er du enig i at NGF har en demokratisk utfordring? Send din kommentar på mail til redaksjonen på tips@golferen.no eller legg den på Golferens Facebook-side. Vi sørger for at den kommer forbundet i hende.
