Atle Øi (50) er tidligere markedssjef i NGF og sluttet i fjor høst etter en strid rundt NGF sin Team Norway satsing. Øi jobber i dag som salgssjef i et TV-produksjonsbyrå. Den siste tiden har han fått en del oppmerksomhet rundt utgivelsen av sin diktbok «Fredager på Face» som nylig ble trykket opp i nytt opplag.
Som tidligere markedssjef i NGF sitter jeg på tilstrekkelig kunnskap til å kunne ha noen kvalifiserte refleksjoner rundt Solheim Cup-prosessen i Norges Golfforbund. Den fremstår for meg som merkelig.
For å lage en metafor blir det som å gå inn i en eksklusiv bilbutikk, plukke seg ut en ekstremt dyr bil, bruke selgerens tid på å diskutere seg frem til detaljer på utstyrspakken, for så å oppdage at man jo ikke er i nærheten av å kunne betale for den når man skal signere kontrakten …
Nå har NGF brukt mye tid og ressurser på det minst viktige: Banevalget. De har landet på Oslo Golfklubb, i konkurranse med Miklagard og Losby. Alle tre banene kunne klart det arrangementstekniske, men Oslo ble foretrukket på grunn av deres fortrinn i forhold til mulighetene for finansiering.
I seg selv et fornuftig valg, men prosessen har tatt over et år. Hvorfor kaste bort så mye av den viktigste tiden på det minst viktige?
Finansiering, som dette egentlig dreier seg om, har naturlig nok måttet vente på banevalgbeslutningen, som kan ha betydning for sponsorer, for kommunal støtte og for mulig engasjement i arrangementsklubb.
Allerede i fjor var det smått med tid, og skulle NGF hatt den minste mulighet i sponsormarkedet måtte finansieringsarbeidet vært satt i gang senest dagen etter at golftinget sa ja til å sende søknad i november i fjor.
Det er for tidlig å kalle dette elendig håndtering, men jeg er redd det blir dommen om et halvt års tid …
Om et halvt år skal nemlig forbundet ta stilling til om de skal sende søknaden. Forbundet må kunne garantere for finansieringen, og vil med sin mangel på kompetanse og bortkastede tid ikke få til dette i et tøft sponsormarked.
Opprinnelig var det flere aktuelle muligheter som ble lansert, men med den tiden som man nå har, er mulighetene i sponsormarkedet skuslet bort, og da gjenstår bare ett alternativ. Dette alternativet går på å finne bemidlede personer som er villig til å handle med hjertet og ikke med hjernen.
Slike personer finnes, men jeg tror det blir vanskelig, om ikke umulig, å finne mange nok. Finnes de, er det nok i Oslo Golfklubb, men konklusjonen vil ganske sikkert bli at Norge ikke vil være i stand til å sende en søknad innen fristen.
Er dette synd, men sant? Kanskje bare sant …
For president Finn H. Andreassen er det nok også synd. Han gikk for to og et halvt år siden til valg med dette som sitt store, uttalte mål.
I løpet av denne perioden har det meste av det han har blåst opp av luftslott feilet. Solheim Cup blir naturlig nok viktig om hans ettermæle ikke skal bli «mye ord, lite ull» og «en flopp».
For resten av Golf-Norge er det neppe så farlig. Det er selvsagt klønete å bruke tid og ressurser, i en tid med anstrengt økonomi, på å jobbe med noe som så totalt har manglet realitetsforankring, men fremdeles er det jo begrenset med midler som er brukt på dette.
Grunnen til at jeg mener det ikke er så farlig, er at Norge ikke er modent for et slikt arrangement enda. Skal NGF kunne forsvare en slik satsing må det være med bakgrunn i at man enten tjener penger på arrangementet (allerede avskrevet) eller at det er viktig i rekruterings- og motivasjonsarbeidet for å få golf opp og frem.
Synliggjøring av golf er svært viktig, og noe jeg selv stod på barrikadene for, men trøbbelet er at det ikke er så mange å motivere. Satsingen på barn og unge, og spesielt jenter, har vært nedprioritert område i flere år og resultatet av det kan man lett lese seg frem til i NGF sine nedslående statistikker.
For ikke å fremstå som en surmaget kritiker som vet alt man ikke skal gjøre, men lite om hva man skal gjøre, vil jeg komme med en veldig konkret avslutning:
Bruk årene fremover på å satse på barn og unge. Kun ved å lykkes på å få opp bredden der, vil det bli tilstrekkelig rekruttering til senere elitesatsinger!
Det er denne bredden, som i dag mangler, som senere kan bli inspirert av et eventuelt Solheim Cup i Norge. I tillegg bør det fra forbundets side legges mer ressurser i å støtte opp om Suzann Pro Challenge. Et fantastisk bra arrangement med mange av Solheim Cup sine elementer i seg, dog i miniatyr. Først når man viser at man klarer å ta ut potensialet der, er man moden for å tenke større.
Det er lov til å gå inn i eksklusive bilbutikker for å se og drømme, og det er lov å tenke stort i Golf-Norge. Men drømmer alene blir fort patetisk. Mens man tenker de store tankene må man også gjøre det som skal til for ar de store tankene kan bli realisert. Det er denne tidkrevende jobben som gjenstår.
Enig eller uenig i at Solheim Cup i Norge er et luftslott? Bruk kommentarfeltet under eller si din mening på Golferen.no sin Facebook-side.
