Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og har vært en sentral golfskribent i over 25 år.
— Kan man tenke seg en fotballkamp der lagene før kampen ble enig om at man gjerne kan bruke hendene eller ikke idømte frispark og straffespark dersom det fikk spillet til å gli lettere eller var uvennlig mot motspillerne? spør golfdommer John Steenfeldt-Jensen i et debattinnlegg på Golf.dk.
Han fortsetter med å konstatere at det i de fleste golfklubber anses som helt OK å se bort fra reglene for å ikke ødelegge den gode stemningen eller fordi regelen er bare tull.
Selv om Steenfeldt-Jensen snakker om danske golfklubber, har jeg ingen problemer med å overføre betraktningene til norske forhold.
Jeg føler meg helt sikker på å ikke være alene om å se eksempler på uskrevne lokale regler hver eneste gang jeg er ute og spiller.
La meg begynne med en innrømmelse om at jeg som fersk golfspiller for drøyt 30 år tiden siden var infam regelrytter (av den sikkert verste sorten).
Som et eksempel kan jeg nevnte da en meget god kamerat, vi kaller han Bjørn, hadde tatt opp golf et par år etter meg.
Vi spilte sammen på en av hans første fulle golfrunder.
I en bunker grunnet Bjørn køllen før slaget. Men kom umiddelbart på at han kanskje hadde gjort en feil. Han så derfor spørrende i min retning:
— Fikk jeg et straffeslag nå?
Jeg beroliget ham:
— Nei, du fikk ikke et straffeslag.
Lettelsen lyste i Bjørns ansikt, og han gjorde seg igjen klar til å slå.
— Du fikk to straffeslag, la jeg til. Og etter at vi hadde hullet ut, førte jeg en trippelbogey på kortet hans.
At stemningen ble trykket, er unødvendig å nevne. Selv om også Bjørn, selvfølgelig, innså at feilen var hans. Og ikke min. Så kan det jo alltid diskuteres om måten jeg presenterte straffeslagene på kanskje kunne vært gjort med større takt …
I godt voksen alder er jeg blitt mer avslappet. Når vi snakker selskapsrunder.
Som eksempel kan jeg nevne en annen venn jeg spiller en hel del med, la oss kalle ham Roar.
Nærsynte Roar har lagt seg til en uvane med å løfte alle baller han finner på banen, være seg på fairwayen eller i roughen, og holde den opp foran øynene.
Er det hans egen, legger han den ned igjen, er det min eller en av de andre i gruppen sin, spør han, på dette hullet som på alle de andre hullene tidligere i runden: Hva er det du spiller på?
Uansett hvor ofte vi i venneflokken har påpekt at vi ikke synes noe om Roars måte å identifisere på, har Roar fortsatt med sin innarbeidede praksis. Hva er det du spiller på?
Vi har latt det passere. Helt til nå i høst.
To hull tidligere denne dagen hadde vi nok en gang påpekt den uortodokse prosedyren. Nå var vi på en ny fairway, to baller lå ganske tett, og Roar spaserte ti meter foran oss. Han identifiserte den nærmeste ballen på sin vante måte, la den ned med et den er min, gjorde seg klar. Og slo.
Ballen som lå fem meter nærmere greenen var imidlertid ikke min Callaway. Den var Roars Callaway.
Vi tre som spilte med Roar så på hverandre, og nikket samstemt: Nok er nok.
Kollektivt ila vi Roar straffeslag. Ett for å løfte ballen sin uten å markere. To for å spille fra feil sted (i og med at Roar ikke hadde markert, kunne han heller ikke påvise nøyaktig hvor ballen hadde ligget, og hans det var omtrent her ble ikke akseptert).
Vi avsluttet med to straffeslag for å spille på feil ball. Altså totalt fem straffeslag på ett hull.
Som Roar tok med et smil vi ikke kunne annet enn å undres over om var påtrengt. Men, vi er fortsatt venner …
I sitt innlegg, som du kan lese på denne linken, nevner Steenfeldt-Jensen en mengde situasjoner der golfere flest radbrekker golfreglene. I stedet følges de uskrevne, lokale reglene.
Steenfeldt-Jensen synes ikke dette er akseptabel praksis.
Men som mangeårig venn av Roar er jeg altså blitt mer avslappet. Så lenge vi snakker vennlig selskapsspill der det til nød står om en vaffel og en kopp kaffe (det jevner seg uansett ut over tid).
Hva synes du om uskrevne, lokale regler som radbrekker golfreglene? Bruk kommentarfeltet under eller si din mening på Golferen.no sin Facebook-side.
