20 år gamle Kristoffer Reitan er en god golfer, som nettopp har gjort seg ferdig med to svært hektiske uker.
Mandag 4. juni kom han seg velberget gjennom kvaliken til U.S. Open. Fredag i samme uke misset han cutten i europatour-debuten Shot Clock Masters etter en bra åpningsdag.
Uken deretter spilte han sin første majorturnering på monsterbanen Shinnecock Hills på Long Island i New York. Og har i skrivende stund nettopp misset helgespillet med ti slags margin.
Før turneringen skrev Golferen at bare det å klare cutten vil være en enorm prestasjon av den unge amatøren fra Oslo Golfklubb.
Det mener vi fortsatt.
Nivået er skyhøyt
Norske golfere flest, med unntak av de som selv har forsøkt å nå opp, har ikke den ringeste anelse om hvor god en god golfspiller egentlig er.
I mine over 30 år som golfskribent har jeg ikke tall på antallet henvendelser jeg har mottatt om en norsk 15- eller 16-åring, som har blitt singelhandicaper, og har som mål å komme på europatouren.
Når jeg drar det fram her, er det ikke for å hovere over foreldres, besteforeldres, onklers eller tanters overdrevne forestillinger om den unges ferdigheter.
Norge er, mildt sagt, ingen stormakt innen golf. Vi har hatt, og har, noen lyspunkter av og til. Noen seiere og gode plasseringer på høyt profesjonelt nivå kan vi jo vise til. Representert ved spillere som Suzann Pettersen, Marianne Skarpnord, Espen Kofstad, Henrik Bjørnstad, Marius Thorp, Per Haugsrud, Øyvind Rojahn, med flere.
Fordi vi har få gode golfere her i steinuren, blir vi så usigelig glad og stolt når en norsk golfer stikker seg fram. Gleden sprer seg fra forbundet via forbundsorganet via nettsider (ja da, Golferen er blant dem som kan være panegyrisk i rosen), via avissider og TV-nyheter ut til publikum. Og gjør at vi for en stakket stund kan føle at vi er noe, vi også.
Ett eneste tall
De færreste vet altså hvor god en god golfspiller egentlig er:
En spiller som har scratch, altså handicap 0, kan regne seg blant verdens 40.000 beste golfspillere.
Smak på det en gang til: Blant verdens 40.000 beste golfspillere.
Lignelsen som sier det meste om det å være god
Robert Karlsson forklarte meg for noen år tilbake hva han mener det vil si å være god i golf.
Med elleve seiere er han den svensken som har vunnet flest turneringer på European Tour og PGA Tour. Han tok også sammenlagtseieren på europatouren i 2008. Det bør gi 49-åringen en rimelig troverdig bakgrunn for å vite hva som skal til for å bli god.
Mitt spørsmål til ham den vårdagen i Oslo inneholdt fire ord. De samme ordene du ser i overskriften i denne kommentarsaken: Hvor god er god?
Reflektert som han er, svarte «Robban» med følgende:
— Å gå fra handicap 36 til handicap 5 er like vanskelig som å gå fra handicap 5 til scratch. Som er like vanskelig som å gå fra scratch til å etablere deg i toppen som amatørspiller. Som er like vanskelig som å gå fra topp amatørspiller til å etablere deg på Nordic League. Som er like vanskelig som å gå fra Nordic League til å vinne på Challenge Tour. Som er like vanskelig som å gå fra seier på challengetouren til å klare kortet til europatouren. Og da … da har du kommet akkurat halvveis til å bli god.
Men hva med de lave rundene?
Sverige er en golfstormakt, og har flere golfere som er dyktig på spissformuleringer. Blant dem Henrik Stenson, den første skandinaven som vant en majorturnering for herrer da han gikk til topps i The Open Championship på Royal Troon i 2016.
— Hva er det som gjør deg så god? spurte jeg ham etter en turnering på europatouren.
— Jeg har et høyt laveste nivå, svarte Stenson.
Og forklarte det med at det har lite å si hvor god en toppgolfer er på sitt beste. Det viktige er hvor godt vedkommende spiller på sitt dårligste.
Enklere kan det neppe sies.
Orker du en historie til om å være god?
Lars Otto Bjørnland, god venn og kollega gjennom mange år og dessuten EGA-styremedlem og etablert Tournament Director, fortalte en søt historie fra Skottland.
Lars Otto spilte golf på hjemmeklubben til en skotsk venn, som har mange år bak seg som spiller på europatouren.
Under runden la «LarsO» merke til at en av spillerne i gruppen bak dem var en ung gutt med en fantastisk sving, og som så ut til å spille drømmegolf.
Etter runden satte LarsO og vennen seg i klubbhuset, og nøt en forfriskning ved vinduet som vender ut mot klubbens treningsgreen. Været var søkkvått. På greenen puttet og chippet gutten fra gruppen bak dem, eksponert for himmelens åpne sluser.
— Hvor gammel er han? spurte LarsO.
— Han er vel 13-14 år, svarte den skotske vennen.
— Og hva har han i handicap?
— Jeg tror han er på scratch.
— Oi, han må være litt av et talent?
Vennen kikket på LarsO, så kikket han mot gutten en stund, og så tilbake til LarsO:
— Det er nok tvilsomt om vi vil få se ham ute på touren …
Tilbake til start
Hva har så alt dette med Reitan å gjøre? Ikke så mye. Kristoffer Reitan vet godt hva som skal til for å bli god. Han trener 1800 timer i året, og satser alt han kan på å nå toppen.
Men dersom disse skriverier får flere i Norge til å få opp øynene for hvor utrolig mye som skal til for å bli like god som Ricky Fowler, Jordan Spieth, Jason Day og flere tusen andre profesjonelle golfspillere, så har kommentaren kanskje gjort sin hensikt.
Og at den dermed kan få flere til å si seg enig i at å klare cutten i U.S. Open ville vært en enorm prestasjon av Kristoffer Reitan. Det fortjener han å få høre!
Hva mener du? Si din mening i kommentarfeltet under, eller på Golferens Facebook-side.
Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør og utgiver av Golferen.no
