Pål A. Næss etablerte Golferen.no i 2004, og var nettstedets første redaktør.
Det slo meg under The Open i Liverpool i 2006. 18 år unge Marius Thorp var den store stjerna på sportssidene den helgen. VG, Dagbladet og Aftenposten sendte både fotograf og journalist og slo det opp med dobbeltsider.
Det var snakk om magasiner som hadde forhandlet seg fram til ekslusive vinklinger og bilder. Marius måtte skaffe seg hemmelig telefonnummer. En norsk idrettsstjerne var født.
Og jeg tenkte: Det er bare å nyte oppmerksomheten Marius. Det kan bli mange år til neste gang.
Ikke det at jeg er så fordømt glup og forutsetseende, men det ligger i golfens vesen at det nesten uten unntak er så utrolig stor avstand fra en god amatørkarriere til en god golfkariere.
Og i de aller fleste tilfeller tar det så veldig mange år fra man står i rekken blant alle de talentfulle, til man gjør noe vesen av seg på de store golftourene.
Selv om man som amatør kan bli med på leken sammen med proffene, og sågar finalerunden med Tom Watson i The Open.
Yngstemann og eldstemann i feltet avsluttet sammen. Et lite symbol. Den ene i startblokkene til en stor, internasjonal karrieren, Den andre nær målsnøret,.
Lite ante vi da at det var Tom Watson som skulle gå i lederballen i samme turnering tre år senere – og ikke Marius Thorp.
Det er golfens vesen.
Vi vet godt at det finnes en fersk Rory McIlroy-historie. Om tenåringen som gikk fra en glimrende amatør- og juniorkarriere, og rett inn i verdenseliten.
Men McIlroy er unntaket.
De aller fleste må ta de årene det trengs tar fra å være knallgod på junior- og amatørnivå til å etablere seg som en internasjonal golfspiller.
Henrik Bjørnstad, Suzann Pettersen, Jan-Are Larsen, tildels Eirik Tage Johansen og i noe mindre grad Marianne Skarpnord er alle et resultat av det juniorarbeidet som pågikk i klubber og forbund på 90-tallet og et par-tre år etter tusenårsskifte.
Det er de spillerne som gjør at Norge i dag framstår som en noe bedre golfnasjon. Ikke det utall av amatørsuksesser Norge har hatt de siste årene.
Amatørprestasjonene har selvsagt vært overveldende og har overrasket en hel golfverden.
Men resultatene forteller ikke mer enn enn at Norge har beredt grunnen til en ny generasjon toppgolfere.
Først om noen år får vi se om det arbeidet som er gjort etter tusenårsskifte kan bringe Norge enda et hakk videre.
Inntil videre er det den generasjonen golfspillere vi lærte å kjenne for et tiår siden, som sørger for Norges anerkjennelse i internasjonal toppgolf.
