Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og var sjefredaktør av Norsk Golf i ti år.
Det spørsmålet jeg har fått nest flest ganger i mine 24 år som golfskribent, bare slått av ”hvor mange baner har du spilt?” er, fritt etter hukommelsen: ”Har jeg riktige køller?”
Særlig nå på våren hører jeg spørsmålet. Årets nyheter er på vei ut i butikkene mens websider og magasiner over hele verden omtaler nye køller og nye baller og nye Gud-vet-hva-duppeditter som skal gi deg flere meter, færre putter og bedre score.
Det er selvfølgelig ingen grunn til å gå rundt å tro på absolutt alt i denne reklamen. I alle fall ikke uten en viss porsjon sunn skepsis. Men det er mer ved nyhetene enn du kanskje tror.
For det er faktisk slik at utstyr anno 2010 er bedre og mer lettspilt enn det fra i fjor. Som var bedre og mer lettspilt enn det fra 2008. Det er en sannhet helt uten modifikasjoner.
Utviklingen de knappe 20 årene som har gått siden jeg som utskremt medarbeider dekket min første golfutstyrsmesse på NEC i Birmingham i 1991, er enorm. Verken mer eller mindre.
På den messen var metal woods det store og hete. Særlig de som de to ukjente selskapene TaylorMade og Callaway kunne vise fram.
Publikum elsket nyvinningene. Ikke bare gikk de langt, men de var også lettslåtte siden driverne kunne produseres med hodestørrelser helt opp i svimlende 200 kubikkcentimeter.
Suksessen kom umiddelbart. Selv om tradisjonalistene mente det var utopi at metallhodene noen gang skulle ta over for persimmon som materiale i de beste trekøllene.
Fem år etterpå, i januar 1996, var jeg på en middag i Orlando for Corey Pavin etter hans U.S. Open-seier i 1995.
En av mine bordkamerater viste seg å være professor i metallurgi ved universitetet i San Francisco.
– Hva i all verden gjør en metallurg på en golfmiddag? undret jeg.
– Vel … , dro vitenskapsmannen på det.
– Det er ikke så mange som snakker om det ennå, men flere kølleprodusenter vurderer å benytte titan i driverhodene, forklarte professoren, og la til at titan både er sterkt og lett og at ideen kom fra NASA.
Jeg var ikke akkurat uhøflig. Men det virket likevel som om professoren fikk med seg at jeg ikke hadde så veldig stor tro på titandrivere. Ja, jeg mer enn antydet at jeg ikke så vitsen med titan nå når stålet var så godt innarbeidet.
Og skeptisk var jeg helt til jeg fikk slå en titandriver for første gang.
Om det var ett eller to år senere husker jeg ikke. Men det jeg husker er hvor intens opplevelsen var over å være med på en revolusjon.
Følelsen var så overveldende at jeg der og da ble et ydmykt menneske, og bestemte meg for aldri å dømme nye utstyrsideer nord og ned uten å ha prøvd dem først.
Derfor er jeg blant dem som ikke drar overbærende på smilebåndet når jeg leser og hører om utskiftbare vekter, supertynne slagflater, lavere tyngdepunkt, mindre spinn, mere spinn, større trefflater og høyere vridningsmotstand.
Derimot forstår jeg stadig mer av hvorfor det virker, hva som gjør en kølle mer lettslått eller gir en ball bedre egenskaper både fra tee og rundt greenen.
Jeg forstår også at ikke alt utstyr passer til alle. Våre golfsvinger er like individuelle som oss selv, og det er ingen teoretisk snarvei til å finne akkurat den køllen, det skaftet eller den ballen som passer akkurat deg.
Det er derfor det er så fint med denne typen kom-og-prøv-messer som de har på Fornebu før sesongstart, og ved mange drivingranger når sesongen endelig er i gang.
Det som gjelder er nemlig ikke løp og kjøp.
Men løp og prøv …
