Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og har vært en sentral golfskribent i over 25 år.
Som kjent er det ikke mulig å gjøre alle til lags. Norges Golfforbund er ikke noe unntak. Det finnes mengder av gode, og sikkert noen mindre gode, tiltak som krever både forbundets oppmerksomhet og deres økonomiske midler.
I disse dager er det mindre av det siste enn det noen liker. Det er færre medlemmer, som betyr mindre inntekter fra kontingent. Mens sponsorarbeidet ser ut til å fortsatt mislykkes.
Derfor går det utover deltakelse i lag-EM. For oss som lever litt på innsiden, men mest på utsiden, av forbundskontorene virker det umusikalsk å kutte i konkurransetilbudet til de beste spillerne. Som i denne sammenhengen betyr det fåtallige antallet norske idrettsungdommer som, mot alle odds, har valgt golf som sin idrett. Og som er villig til å gå så langt deres talent og treningsdisiplin evner dem å gå.
Farlig linje
Når et idrettsforbund først begynner å kutte i kjernvirksomheten, altså i selve idretten, kan enkelte mene at betegnelsen idrettsforbund ikke er helt dekkende.
Jeg skal ikke ta stilling til i hvilken grad golf her til lands bør drives som toppidrett på linje med andre toppidretter, eller som breddeaktivitet på linje med petanque og crocket.
For min egen utøvelse av aktiviteten, er det imidlertid krystallklart og ingen tvil om at (ikke lenger fullt så) unge Espelid nok passer best inn i petanque-og-crocket-segmentet.
Samtidig som jeg må være ærlig nok å innrømme at jeg har langt større glede og interesse av å følge med på turneringsgolf når nordmenn gjør det bra i internasjonale turneringer.
Det siste er jeg heller ikke alene om. Og det har jeg faktisk tall på: Tidenes desidert mest leste sak på Golferen.no er fra 2006 da Marius Thorp klarte cutten i The Open på årets Open-bane, Hoylake i Liverpool.
Den veien høna sparker
30.000 mennesker leste artikkelen om Thorp den helgen i juli. Mens tre tusen færre leste samlesaken i august 2009 om at Suzann Pettersen tapte i omspill på LPGA samme helg som Henrik Bjørnstad og Marianne Skarpnord fikk hver sin pallplassering i henholdsvis USA og Finland.
Siden har det stort sett gått den veien en viss hønsefugl sparker med norsk golf. Det er derfor lengre mellom turneringsartiklene som kan skape lignende interesse hos leserne.
Manglende interesse er imidlertid ingen unnskyldning for å kutte i tilbudet. I så fall er det mange andre ting NGF driver med der interessen er mindre enn den er for idrettslige prestasjoner av våre presumtivt beste amatører. Men der politisk korrekte hensyn veier tungt.
Sånn må det kanskje være i en organisasjon av NGFs kaliber og størrelse. I alle fall er det slik i de fleste andre store idrettsforbund og i faglige så vel som ideelle organisasjoner: Veldig mye koker ned til politikk og prosesser.
Denne gangen var det muligens lettest å «ta» amatøreliten ved å kutte i turneringstilbudet. Men det blir ikke mer musikalsk av den grunn.
Alt som gjøres i forbundskontorene på Ullevål koker i bunn og grunn ned til et spørsmål om vilje. … Nemlig at viljen til å lykkes må være større enn frykten for å mislykkes.
Enn så lenge velger vi å tro at den viljen finnes i Golfforbundet. Hvis ikke melder vi overgang til petanque. Eller kanskje crocket.
Les også: Norsk Golfs dekning av saken
Hva mener du? Hvor bør Golfforbundet kutte for å tilpasse virksomheten etter inntektene? Bruk kommentarfeltet under, eller si din mening på Golferens Facebook-side.
