Foto: Frank Undall
— Jeg kaller det Lille Norge, sier min følgesvenn og guide Frank Undall, som er fotograf, skribent og PR-ansvarlig for The Scandinavian. Samt ihuga norgesvenn etter mange år som dansk korrespondent for Dagbladet og Dagens Næringsliv.
Han peker på haugen med skifer fra Otta i Gudbrandsdalen. Skiferen ble til overs da det 2000 kvadratmeter store klubbhuset, med 1100 kvadratmeter terrasse, stod ferdig til baneåpningen. Nå ligger de tiloversblevne steinene i opplag til fremtidig bruk.
— Steinbruddet på Otta leverte så mange tonn skifer at de sendte en delegasjon på 30 mann fra Norge for å se hva i all verden skiferen ble brukt til, flirer Frank. Og legger til at hver eneste stein er sortert for hånd for å matche både i farge og fasong.
Artikkelen fortsetter under bildet
Så er det da også et aldeles imponerende stykke byggverk The Scandinavian har fått oppført. Her er det garderobe- og dusjanlegg som ikke står tilbake for noe som helst klubbhus i verden. Dessuten en gourmetrestaurant det har begynt å gå gjetord om.
Vi tilbragte to deilige sommerdøgn på klubben, og spiste alle måltider i klubbhuset. Det var mat og vin i toppklassen, tillaget og servert av kyndige fagfolk med hjerte for bordets gleder.
Det eneste skåret i gleden for hovmester og sommelier Alisa Bagge var at Danmarks mest anerkjente matskribent nylig hadde vært på besøk, og nøyd seg med å gi fem av seks mulige poeng i sin anmeldelse. Visstnok fordi bearnaise-sausen hadde vært en anelse for kald etter gourmetens utsøkte gane.
Det begynte med en ide
Daglig leder Lars Peder Wilhelmsen fikk ideen til å bygge The Scandinavian. Forhandlingene med kommunen tok fire år fra 2002 til byggestart i 2006. Høsten 2010 åpnet Old Course, et halvt år før lillebror New Course. Skjønt, hvem som er storebror og hvem som er lillebror av de to banene er det ingen som helt klarer å bli enig om.
— Old Course regnes som hyggeligere, og mange tror den er enklere. Mens New Course virker som om den er lengre enn den egentlig er. Begge har en par på 72. Old Course har banerekord på 68, New Course på 67, forklarer Frank.
Vel, etter å ha spilt en runde på hver av de, synes vi begge er vanskelige. På Old Course begynner det brutalt allerede på hull 2, et par-5-hull som ikke er blant de aller lengste. Men med vann i spill hele veien, og smale landingsområder på begge sider. Absolutt et hull som med fordel kunne utstyres med Advarsel fra Helsedirektoratet.
Artikkelen fortsetter under bildet
Det samme kan vi si om de to par-3-hullene nummer 14 og 16. Her finnes det ingen alternativer enn å spille over vann direkte mot greenen langt der framme.
New Course er også fryktinngydende, særlig de siste ni. Men vi merker fort at øyet bedrar, det ser ofte vanskeligere ut fra tee enn det egentlig er. Vann er ikke en så utpreget trussel her som hos storebroren, selv om det finnes nok av pytter å kaste bort baller i her også.
Samtidig tror vi New Course vil være adskillig lettere å mestre og forstå ved andre gangs besøk. Og så inneholder den hullet vi ble aller mest glad i blant de 36 på anlegget: Hull 15, et vakkert par-4-hull, dogleg venstre, rundt et vann til en opphøyet green. Du ser en flyover-video av hullet nederst i saken.
Grunnarbeidet imponerer
Det er slett ikke bare klubbhuset og Robert Trent Jones, Jr. sin eminente design som imponerer ved The Scandinavian. Grunnarbeidet, vanningsanlegget og dreneringen er i den absolutte toppklassen. Her finnes 2200 sprinkelhoder og over 100 kilometer med dreneringsrør, og alle tilsådde flater er sandcap-et.
— På klippet område er du aldri lenger enn to meter fra et dreneringsrør, og banen tåler 100 millimeter nedbør i timen uten å måtte stenge, forklarer Frank.
Artikkelen fortsetter under bildet
Så var det dette med Norge …
Vi kan ikke forlate The Scandinavian uten å snakke mer om klubbhuset, designet av Henning Larsen Architect, og med formen av en brettet serviett som inspirasjon. Og bygget med fire hovedingredienser. Granitten fra Otta er kanskje det som er det mest iøynefallende designtrekket.
Men de enorme glassfasadene er også imponerende, og det er utrolig at glasset motstår alle påvirkninger fra vind og varme og kulde.
— Det skyldes rammene i metall. Det kalles tombak, som er en legering a kobber og sink. Det gjør det ekstremt strekkbart, forklarer Frank. Og legger til at de imponerende, bærende trekonstruksjonene er i kjerneved av 120 år gammel douglasgran.
Det er en nordamerikansk tresort, som en tid ble innført også til tempererte strøk av Europa.
— Treet som er brukt her er hentet i Schwarzwald i Syd-Tyskland, og er fra de siste trærne som ble sådd i Europa, forklarer Frank.
— Alt dette må jo ha kostet enormt med penger! Hvor mye er det egentlig investert her?
— Det snakker vi ikke om, smiler Frank. Men motsier oss heller ikke når vi antyder at det må ha vært investert over en halv milliard kroner i praktanlegget.
Men noen penger snakkes det åpent om her. Som at greenfee er 1500 danske kroner (1870 norske). Per runde. Spiller du begge banene på en dag, blir det altså 3000 kroner. Den som er heldig og klarer å få booket plass i gjestehuset i roughen mellom andre fairway og tredje green på Old Course, må ut med 2425 danske for greenfee og overnatting.
Skulle du bli like fornøyd som Søren Kjeldsen og andre tourspillere, er det fullt mulig å melde seg inn i The Scandinavian. Kontingenten er 22.900 danske kroner i året.
Se også: The Scandinavian
New Course, hull 15:
Se video fra Golferens favoritthull
