For tolv måneder siden lå 2016 foran oss. Et lovende år for golfen i Norge. Ny president og nytt styre ga håp. Et OL med medaljekandidaten Tutta nærmet seg, det oppblåste og feilslåtte Solheim Cup-eventyret var over, og pengene kunne brukes på viktigere ting. Med andre ord: 2016 kunne bli mulighetenes år.
OPPSUMMERINGEN AV ÅRET 2016 BLIR NEPPE HELLER SÅ ILLE. Fordelen med å være på bunnen er at det i alle fall ikke blir verre. Stagnasjon kan være en seier når en er vant til nedgang.
For oss golfinteresserte ble det et bra år. Riktig nok ble det ikke medalje i OL. Men golf fikk uvanlig mye redaksjonell oppmerksomhet i noen korte og morsomme uker. Mens med en bra høst ble det mulighet for mange fine golfrunder. Rammebetingelsene var med andre ord til stede. Resten av året var imidlertid det meste som før: Stille, altfor stille …
I skrivende stund har jeg googlet golfpresidenten, og andre relevante golf-ord. Det ser ikke ut til at jeg har gått glipp av så mye. Golf evnet ikke å sette seg selv på agendaen i år heller. En syretest er at heller ikke i år har min samboer blitt forsøkt vervet tilbake til hverken idretten eller den golfklubben hun meldte seg ut av for noen år siden. Alt ved det gamle med andre ord.
OM ET KNAPT ÅR ER DET NYTT GOLFTING. Jeg var tilstede i 2015, men ble bare deprimert av å være der. Omtrent halvparten av klubbene tar seg ikke engang bryet med å komme. Mens den andre halvparten har, med få unntak, svært lite på hjertet. Hvor er engasjementet? Hvor er optimismen? Hvor er viljen til endring?
Snart er det tid for statsministerens og kongens nyttårstale. Jeg håper golfpresidenten også benytter anledningen til å klinge på glasset og fortelle hvordan Golf-Norge skal komme ut av dvalen. Det er på tide å våkne!
DET ER DET SVENSKE GOLFFORBUNDET I FERD MED ved å la golfen utfordre det bestående etablissementet innen idretten. Artikkelen fra nettstedet Idrottens Affärer forteller om et golfforbund som hever stemmen og hevder sin rett. Det bør også golfen i Norge gjøre.