Storby med mange golfansikter

En halvtime etter at vi har forlatt flyplassen svinger vi av fra motorveien og inn i en intenst grønn dal.

Da Portugal var kongedømme var det hit kongen tok vennene med på jakt. Og det var i landsbyen like ved at the Duke of Wellington bygde opp forsvaret som stoppet Napoleons tropper.

Siden den gangen har de gamle vingårdene vært alene om å beleire de beste solplassene. Det vil; frem til nå. For nå er sørhellingene forvandlet til et golfsamfunn: Campo Real, den kongelige marken.

Komplett anlegg

Fra Campo Real er det bare fire mil videre nordover på motorveien til den bejublede perlen Praia d’El Rey, et komplett anlegg med femstjerners hotell, leiligheter og luksusvillaer.

Banen er en herlig blanding av seaside og parkbane. Hullene langs havet er slik som man bare vil bloi værende på, og helst spille om og om igjen.

Banen ble designet av Cabell B. Robinson, og åpnet i 1997. Siden da har den vært vert for mange storturneringer, blant annet europatouren.

Møt en kjendis

Med litt hell kan man også løpe rett på en kjendis. Den gamle storspilleren Christie O’Connor Jr. er en fast gjest.

En dag han spilte en runde alene, så han en annen enslig spiller bak seg, to meter lang og bred over skuldrene.

O’Connor bestemte seg for å vente på ham ved det første par-3-hullet og forslo at de skulle slå seg sammen.

— Christie O’Connor, presenterte han seg.
— Seve Ballesteros, svarte turisten med et skjevt smil.

O’Connor pegget opp, slo og formelig limte ballen til flagget.

— Hva? Du er jo faktisk O’Connor! sa turisten mens rødmen steg i kinnene hans.

Også Praia d’El Rey er et heldøgnsanlegg. 40 prosent av gjestene kommer fra Norden, først og fremst fra Sverige og Norge, mens 30 prosent er engelskmenn.

Det er bare noen få mil sørover langs kysten til en annen portugisisk storhet: Penha Longa. Det er imidlertid ikke lenge til man slipper å forlate Praia d’El Rey for å få variasjon.

For noen få år siden åpnet ny storbane like i nærheten, og et par år etter det en ny 18-hullsbane tegnet av Ballesteros (den riktige).

Det er ikke langt til Peniche, med forskjellige restauranter, eller middelalderbyen Obidos, mens det er rundt åtte til langs motorveien til Lisboa.

Mellom dynene

Det begynte med at golfbanen ble lagt ut av Donald Steel for åtte år siden. I fjor fikk den selskap av et femstjerners hotell og luksuriøse leilighetskompleks.

Mellom fairwayene vokser det frem rekkehus og elegante villaer for folk som pendler til Lisboa. Nesten alle boligene har fantastisk utsikt over golfbanen.

— Wow, det beste vi noensinne har sett! var karakteristikkene fra den reisevante skandinaviske gruppen vi reiste sammen med.

Suiter på nærmere 80 kvadratmeter med spisestue, sofagruppe, minikjøkken og et stort soverom rett ovenfor golfbanen har lokket mellom 60 og 90 skandinaver i uka i hele vår.

Golfbanen går opp og ned og rundt de myke åsene, og flere steder er det snakk om betydelige høydeforskjeller. Men ved bunnen av de verste bakkene venter golfbil med tilhenger, som transporterer både oss og golfutstyret opp til neste tee.

Bare et par av hullene går lett oppover, mens de fleste spilles fra utslagssted oppe i høyden mot greener der nede i lavlandet. Banen er morsom og variert der du husker hvert eneste hull etter bare å ha spilt der én gang.

En del smale landingsområder krever at du velger riktig verktøy fra tee. Kraftig semirough straffer dem som ikke holder seg på de velholdte fairwayene, greenene er ondulerte og totalt sett er banen tøff for høyhandicappere.

Det er et golfanlegg der man enten oppholder seg hele døgnet eller setter seg i en taxi til småbyen Torres Vedras på ettermiddagen eller tar en hel- eller halvdagsutflukt inn til Lisboa.

Klassisk golf

Sommerbyene Estoril og Cascais rett vest for Lisboa har allerede lenge vært et klassisk golfreisemål nær storbyen.

Den gamle Portugal Open-banen Estoril og Quinta da Marinha har vært et godt tilbud for en ukes golf. For noen år siden fikk Quinta da Marinha dessuten en søsterbane; Oitavos Dunes, som har værrt vertskap for europatouren.

Da den åpnet i 2001 var den amerikaneren Arthur Hills første bane i Europa. Den er Portugals dyreste bane, og er komplimentert med et eksklusivt hotell.

Banen begynner som en innrammet parkbane, fortsetter med noen helt vide parkhull før den går over til å bli en variert, vindutsatt og spennende seaside-bane mellom sanddynene.

Kort signaturhull

Hull 11 er signaturhullet, selv om det ikke er lenger enn 318 meter fra hvit tee (par-4). Utslaget skjer fra den samme høye sanddynen som i krigsårene på 1500-tallet var utkikkspunkt og hvor det ble skutt varselskudd når Den spanske armada nærmet seg. I dag finner du en stor messingklokke her. Den skal du slå på innen du kitter til med driveren i håpet om å nå greenen.

Det gjorde Niel Hayward fra det engelske golfforbundet før BMW Open for et titall år siden. Han satset alt han hadde og satte ballen direkte i koppen for banens aller første hole in one. Til tross for at klubben skal være både eksklusiv og dyr, er det gemyttlig stemning i klubbhuset. Mye takket vare at anlegget er familieeid og drives av tredje og fjerde generasjon etter den opprinnelige godseieren.

Seks av familiemedlemmene jobber på klubben, blant dem også en fra femte generasjon. Og til og med farmor dukker opp en gang iblant.

Mens Frederico Champalimaud går rundt i klubbhusets restaurant og småprater med nye gjester om familiens egen vin, kan man treffe onkelen hans, som er både eier og greenkeeper, ute på banen med spade eller spett i ferd med å fikse noe.

Den beste tiden å reise hit er i november. Lite folk og lite vind, varmt badevann og fortsatt livlig folkeliv i sentrum. Størst trengsel er det fra mars til mai, ikke minst av store horder nordmenn og svensker.

Sør for byen

Lisboas fjerde store golfområde ligger sør for byen, mot og rundt Setubal.

Blant dem finner vi de to Aroeira-banene, som er park-/skogsbaner som har hatt både europatouren for herrer og dametourens kvalifiseringsturneringer; de såkalte Q-School.

Aroeira-banene er både morsomme og spille og er bra å bo på. Litt lenger sør finner du Quinta du Peru, som er en bra skogsbane.

Selve juvelen i kronen er imidlertid Troia ute på halvøya sør for Setubal. Hit tar vi oss med en kort fergetur over elvane, og møtes av en seaside-/linksbane mellom pinjeskogen og sandstranden.

Den er et lite mesterverk signer Trent Jones Senior. Synet når man kommer opp fra greenen på det første par-3-hullet, som ligger godt gjemt inne blant sanddynene, og skal pegge opp på det påfølgende linkshullet, er alene verdt greenfeet.