Royal County Down i Nord-Irland regnes som Storbritannias beste golfbane.
VERDENS BESTE BANE? Er Royal County Down verdens beste golfbane? Mange mener det. Mens andre hevder den er verdens beste golfbane utenfor USA.
ANNERLEDES LINKSLANDSKAP: County Louth Golf Club, eller Baltray som den kalles i dagligspråket, er en mesterksapsbane som er gjennom sin tredje make-over. Nå ved den danske superarkitekten Philip Spogard, som forsøker å videreføre Tim Simpsons opprinnelige tanker og ideer. Som her ved hull 13 og 15.
TØFFE BESLUTNINGER PÅ ARDGRASS: Hvor langt over klippekanten våger jeg å gå? Eller skal jeg bare halvsjanse, men da risikere å havne i et tykt gressområde? Eller bare slå ut kort og spille for bogey? Utfordringene står i kø på Ardgrass.
ROYAL DUBLINS STØRSTE LEGENDE: Christy O’Connor Sr. er Royal Dublins store profil, både som spiller og klubbpro, og er fortsatt aktiv i klubben. For Golferens reiseredaktør (til høyre) ble bildeanledningen og praten med legenden verdt hele turen.
Vi starter vår reise på Royal Dublin Golf Club, som vi finner i et fuglereservat like nord for Dublin sentrum, og som opprinnelig ble skapt av Bountys kaptein (ja, skipet med mytteriet), William Blight.
På begynnelsen av 1800-tallet behøvde Dublin en bedre innseilingsrenne for større fartøy. Blight, og noen til, løste problemet ved å bygge en sandbanke langs kysten.
Det ble begynnelsen til Bull Island, som i dag rommer både St Anne’s- og Royal Dublin-banene.
Møte med Christy O’Connor Sr.
Vi rekker knapt innenfor klubbhusdøren før vi møter på klubbens store profil. Christy O’Connor Sr. sitter i baren omtrent slik han gjorde da han kom til Royal Dublin som Club Pro i 1959.
Det blir småprat om Skandinavia og skandinaviske profiler. Og vi får ta et par bilder, som i seg selv var verdt hele turen.
Banen er en klassisk links, skapt av Harry Colt og modernisert av Hawtree. Den er ganske flat og uten sanddyner, men med mange små bunkere.
De fleste vanskelighetene dreier seg om å unngå bunkerne, der et slag bakover er beste alternativ ut av flere av dem.
På tee 16 møtes vi av en sten med påskriften «Herfra avsluttet Christy O´Connor med eagle-birdie-eagle for å vinne Carrols International 1966». Det gjør ikke vi. Men konstaterer likevel at det er en stor mesterskapsbane samtidig som det også er en utmerket bane for den som vil forsøke linksgolf for første gang.
«Nå tier du stille!»
Da vi kommer inn i klubbhuset etter runden, forteller et par av de gamle medlemmene klubbens klassiske Ballesteros-historie.
Larry Gunning, legendarisk kaptein i klubben, hadde i et Irish Open oppgaven med å bære Quiet please-skiltet i Seve Ballesteros gruppe.
Ved ett tilfelle var Larry litt tidlig ute med sitt «Quiet, please». Men Seve tok litt tid på seg, så Larry senket skiltet. Da Seve så skulle påbegynne svingen hevet Larry skiltet igjen, etterfulgt av et nok et høyt «Quiet, please».
Hvorpå Seve snudde seg, og smalt til med «No Larry, you be quiet».
Nå henger skiltet, med kommentarer, på en vegg i klubbhuset. Det gjør også portrettet av Larry Gunning, som ikke ble skremt av Ballesteros, og fortsatte som klubbens store profil til han døde, 91 år gammal.
County Louth Golf Club, Baltray
En times tid nordover ligger neste store utfordring, County Louth Golf Club, også kalt Baltray.
Her er linkslandskapet annerledes, men de første hullene føles litt som banen dagen før: Ganske flate, men med færre bunkere.
Etter en stund skifter banen karakter, og sanddynene kommer i spill. En ball som slås ut i dynenes høye gress, eller i det tjukke mellom fairwayene, blir fort en mistet ball. Dette er links av høy klasse.
Klubben er fra 1892, men banen som spilles i dag er lagt ut av Tom Simpson, og åpnet i 1938. Det meste av Simpsons layout finnes fortsatt, selv om Donald Steel og Tom Mackenzie har gjort visse endringer.
Endringene ble imidlertid ikke optimale, og klubben har satt i gang en ny oppgradering, der danske Philip Spogard har fått jobben.
Han hoppet av karrieren som jurist, og har på kort tid blitt en anerkjent golfbanearkitekt. For to år siden mottok han utmerkelsen Development of the Year Award 2011 for Stippelberg i Nederland.
På Jylland har han gjort en del om på Himmerland for å legge til rette for den første europaturneringen i august.
Et følsomt prosjekt
— Dette er et følsomt prosjekt, sier Spogard om County Louth da vi treffer ham i klubbhuset.
— Det gjelder å bevare Simpsons tanker og samtidig tilpasse layouten til de nye materialene.
En del av Spogards ideer dreier seg om hvordan øyet oppfatter banen. Små justeringer kan gi store skjønnhetseffekter. Det synes på bunkerne Spogard har endret på, som har blitt mer dramatiske for øyet.
En annen konstanke er at det alltid skal være mulig å rulle ballen inn på greenen, og at avrenningsoverflater og bunkere blandes i greenområdene.
På County Louth fikk Spogard klarsignal fra styret og medlemmene om å endre to hull og bygge ett helt nytt på mark som tidligere ikke kunne brukes. Allerede før moderniseringen var banen rangert i Irlands topp-10 av britiske golfmagasin. Rangeringen blir neppe dårligere etter endringene.
Til McIlroys lekeplass
Vi kjører over grensen og inn i Roryland. Til Holywood og Royal Belfast, Irlands eldste golfklubb, grunnlagt i 1881.
Det er her pappa McIlroy oppfostret Rory til verdensstjerne. Men ikke på banen fra 1800-talet.
Golf ble nemlig raskt så populært at klubben ble sprengt og måtte flytte, og også bygge en nihullsbane. Etter Første verdenskrig flyttet den igjen, og i 1925 fikk Harry Colt i oppdrag å designe en ny parkbane i skråningen ned mot bukten.
På kjøpet fikk klubben et klubbhus som passer tittelen Royal med store, slottslgnende salonger og imponerende trappehus.
Banen er nok mer for øyet enn for sjansen til en lav score. Etter noen innpakkede parkhull spiller vi oss ned mot åpent terreng ovenfor bukten, der fergene fra Stena Line passerer fram og tilbake på sin Englands-ruter.
Royal Belfast kan se lett ut når vi nyter utsikten, men vi slår oss trøtte i den tjukke, saftige semiroughen, der det bare er sandwedgen som gjelder.
— Det er ikke merkelig at McIlroy har blitt så bra. Her må han jo kunne ha trent på alle slag man overhodet kan tenke seg, kommenterer medspilleren.
Kongelig uten tittel
Da vi drar videre er det ikke til en ny Royal, men til Ardglass, som banemessig også kjennes kongelig. Fra verdens eldste klubbhus i et slott fra middelalderen spiller vi ut på en landtunge.
Først oppover langs klippekanten mot et hedelignende platå. Dramatikken på de tre innledende hullene er utrolig.
Hvor langt over klippekanten våger jeg å gå? Eller skal jeg bare halvsjanse, men da risikere å havne i et tykt gressområde? Eller bare slå ut kort og spille for bogey?
Det er en førsteklasses utfordring i motvinden, som er så sterk at ballen vibrerer på peggen. Det er bare å glemme scoren og heller forsøke å nyte banen. Og være glad for at vi spiller match.
Banenes mellomparti føles som en blanding av links- og hedebane der vinden helt og holdent avgjør køllevalget.
Vi avslutter nedover, og med med vinden i ryggen. Det betyr god sjanse for birdie, kanskje for en eagleputt for langtslående. Og for mange gode ting å minnes over ølen i klubbhusbaren.
Det er en vidunderlig bane ved en havn som vikingene brukte som base for sine ekspedisjoner.
Hele området er fylt med historie: Irlandsk religionshistorie, krigshistorie og spøkelseshistorier som fikk BBC til å lage et program om hvordan biljardkulene i det tomme snooker-rommet begynner å rulle av seg selv.
Litt mer alvorlig var det da klubbhuset ble renovert i 1927, og liket av et lite barn ble funnet innmurt i en av veggene. Men alt dette kan caddien fortelle mer om … så lenge du klarer å forstå dialekten hans.
Den største av de alle
Fra Ardglass er det ikke langt til den største kongelige av dem alle: Royal County Down. Allerede på puttinggreen merker du at dette er i en klasse for seg selv.
De første ni er en makeløs slynge rundt høye sanddyner langs strandkanten. Fairwayene skifter mellom brede landingsområder til smale passasjer omgitt av hauger med halvmeterhøyt gress ispedd parseller med lyng.
Pottbunkerne har vaiende, uklippet gress i forkant, og det er snakk om mange blinde slag over tepper av sandbunkere.
Greenene er svakt ondulerte med avrenningsområder som krever høye lobbslag eller følsomme Chip-and-run-slag.
De siste ni ligger i en litt annen omgivelse med færre og mindre dyner. I stedet er mange av hullene innrammet av gulltorn (gorse), som ufortrødent krever at du gang på gang må plukke fram en andreball.
Vinden styrer spillet fra begynnelse til slutt. På motvindshullene fristes du ikke til å engang tenke på å slå en vanlig drive. Det er bara å forsøke å holde allen lavt og håpe på å lande riktig i fairwayen for å få maksimalt med rull.
Royal County Down klassifiseres ofte som vedens beste bane utenfor USA, og holdet den posisjonen tross alt annet av moderne baner som dukker opp.
Om du bare spiller her én gang i livet, kan du trøste deg med at det er verdt pengene. Og vel så det.
Men ta med caddie. Ikke bare for å få hjelp til køllevalg, men også for å få hjelp til å vite hvor ballen kan ha havnet etter et blindt slag. Det er en bane du minnes med glede uansett hvilken score du har hatt. Og mer Royal enn dette kan det ganske enkelt ikke bli!
Greenfee
Royal Dublin kr. 530 – 975 (€ 65-120)
County Louth, kr. 445 – 975 (€ 55-120)
Ardglass, kr. 450 – 750 (£ 45-75)
Royal Belfast, kr. 400 – 845 (£ 40-85)
Royal County Down, kr. 500 – 1845 (£ 50-185)
Direkteruter fra Norge
Se også: Irlands offisielle turismeside
