Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og har vært en sentral golfskribent i 25 år.
Eirik Tage Johansens åttendeplass i African Open er en høyst velfortjent prestasjon. Som det ville vært uansett hvilken norsk spiller som hadde klart det.
Likevel er jeg fristet til å hevde at det er få spillere som fortjener suksessen mer enn akkurat Tage.
28-åringen har nemlig aldri helt passet inn i den formen som landslagseldelse og forbund gjerne vil at spillerne skal innordne seg.
Helt fra han slo gjennom som ung amatør og begynte å forsyne seg av NM-titler har siddisen gått sine egne veier. Han har alltid vært krystallklar på hva han vil og hva han kan tolerere av innblanding fra organer som forsøker å styre ham.
Det så lenge ut til å være et standpunkt som bar frukter. Tage hadde en strålende collegekarriere i USA,. Da han kom hjem til Norge og ble proff på forsommeren 2006, så vant han den første profesjonelle turneringen han deltok i.
Riktignok nok var det «bare» en turnering på den daværende norske proffturen, P4 Tour. Men en seier er en seier, og bar bud om at veien fremover var brolagt med suksess.
Senere samme år spilte han seg gjennom alle de tre stegene av europatourens Q-School. Med landslagstrener Øyvind Rojahn som caddie og daværende golfpresident Christian Anker-Rasch og sportssjef Jan-Erik Aalbu på sidelinjen seilte han inn til 13.-plass på San Roque.
Europatourkortet var sikret. Og alt pekte i riktig retning. Riktignok misset han cutten i den første europaturneringen han stilte opp i noen uker senere, Alfred Dunhill Championship. Men bare med ett slag, og det etter bogey på det 36. hullet.
Uken deretter stilte han opp i South African Open på den beømte linksbanen Humewood i Port Elizabeth. Etter treningsrunde med PGA-spilleren Mathias Grönberg ble jeg stående og prate med svensken på Humewoods puttinggreen.
– Du, i Tage har Norge en kommende storspiller, sa Grönberg.
Uoppfordret ros av norske spillere er alltid hyggelig å høre for en golfjournalist underærnært på norske suksesser. Og egentlig tok jeg det der og da som en høflighetsfrase fra sympatiske Grönberg.
I løpet av de fire årene som har gått siden har jeg hatt gleden av å følge Tage fra fairwaykanten på europaturneringer både i Afrika, i Europa og på De britiske øyer.
Jeg har latt meg imponere av toerjernets penetrerende ballflukt og av de lave wedgeslagene inn på greenene. Men samtidig skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke er noen svingekspert.
Men jeg har sett nok golfsvinger og nok av profesjonelle golfspillere til å vite hva jeg synes er bra og hva jeg ikke tror vil fungere.
Jeg har hatt tro på Tage hele veien. Delvis basert på det jeg har sett. Men aller mest basert på det jeg har hørt. Mathias Grönbergs ros skulle nemlig vise seg å ikke være et enkeltstående tilfelle.
«Tage kommer til å bli god» har stjerner som Henrik Stenson, Peter Hanson og Johan Edfors uoppfordret sagt. Det samme har dansker, tyskere, østerrikere og spillere fra andre nasjonaliteter som har spilt sammen med ham i tourturneringer.
Her hjemme har entusiasmen kanskje ikke vært like stor. I alle fall utenfor hjembyen Stavanger.
Med den første topp-10-plasseringen under vesten er mye gjort. Tage har bevist at han kan, og avslutningen av African Open med seks birdier og tre par på de siste ni hullene av turneringen er intet mindre enn imponerende.
Gratulerer med gjennombruddet, Tage. Det er høyst fortjent!
