Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no og var sjefredaktør av Norsk Golf i ti år.
En dansk kollega kom bort til meg etter dametourens Q-school på La Manga, som ble avsluttet nå i juleuken.
– Når får dere Tutta-effekten? ville han vite etter at danskene hadde fått to spillere gjennom kvaliken, Norge ingen.
Den første, umiddelbare reaksjonen er å gå i forsvarsstilling og påpeke at jo da, i år har vi faktisk fått to LET-seire med Marianne Skarpnord og vil ha to kvinner med fulle spillerettigheter på LPGA i 2010-sesongen.
Det er nemlig ingen tvil om at resultatmessig har 2009-sesongen vært den sterkeste noen gang for norsk golf.
Tre nominasjoner til idrettsgallaen (Tutta som Årets navn og Årets kvinnelige utøver, Marianne som Årets gjennombrudd) sier både noe om sterke prestasjoner og om golfens gjennombrudd som en idrett mer enn den trofaste kjerne følger.
Suzann Pettersen er på tredjeplass på verdensrankingen og vant Canadian Open på LPGA, Marianne har sine to europatourseire og andreplass i LPGA-kvaliken mens Henrik Bjørnstad nærmest cruiset inn til PGA-kortet.
Dette er utrolig sterkt for de tre idrettsutøverne det gjelder.
Men det verken svarer på min danske kollegas spørsmål eller sier noe særlig om den generelle kvaliteten på høyeste golfnivå.
Med Eirik Tage Johansens europatourkort har Norge fire spillere på høyeste nivå i Europa og USA.
Danmark har til sammenligning 11 spillere på beste nivå, mens storebror Sverige har over 70 utøvere.
Setter vi grensen et hakk lavere, altså ved challenge-, nationwide- og futures-nivå, blir utslagene enda større i Norges disfavør.
For 2010 skal vi derfor være takknemlige og glade for de fire topputøverne vi har.
Samtidig som vi aller inderligst håper at flere av våre unge proer, med Marius Thorp og Caroline Martens i spissen for henholdsvis herre- og damesiden, får den oppbakkingen av forbund, klubb, sponsorer, familie og media som kreves for at de skal kunne nå sine mål.
Det danske golfforbundet hadde en målsetting om sju spillere på LET i 2010 (det ble fem), mens forbundet i Norge nøyer seg med et mål på seks spillere på damenes og herrenes europatour til sammen innen fire år.
Noen vil sikkert kalle dette et defensivt mål. Det får så være, det blir med slikt som det blir med budsjetter: De er uinteressante om de oppfylles.
Men brukes mot deg for alt det er verdt om de ikke oppnås …
