Foto: Torsten Pamp
Like utenfor Esbjerg finner vi Fanø, det første stoppestedet på vår tre dager lange øyekspedisjon i to land.
Tidlig på 1900-tallet var dette adelens og overklassens lekeplass og sommerparadis. Planene var å gjøre Fanø til en luksusdestinasjon på linje med Cannes og Trouville. Flere store spa-hoteller ble bygget mellom golfbanen og stranden. På 1920-tallet bodde rike familier fra Wien, Hamburg, Dresden, St. Petersburg og København i sine flotte ferieboliger på øya.
En av hotellets tjenestepiker beskrev livet på Fanø i et brev i 1922:
«Hotellet var stilig og pompøst med den store fløyen mot havet og en stor balkong. Et 10-manns orkester spilte til middag hver kveld. Spesiell påkledning var påkrevet På middag kl 19.00 på hverdager ville herrene ha en smoking og på lørdager må de ha på seg haler. Damene hadde vakre robes med diadem. Det var som i eventyrene. Jeg husker en lørdag da en svært velstående herre hadde en smoking til middag, og ble nektet tilgang på grunn av feil påkledning.»
12 minutter over til øyene
Fergen fra Esbjerg til Fanø tar bare 12 minutter. Kort tid etter er vi ved første tee på Fanø GK. Bak oss ligger hoteller, ferieleiligheter, lange sandstrender og Nordsjøen. De gamle husene har fått selskap av imponerende, nye villaer. Noen med stråtak, som dukker opp mellom sanddynene. Dette er en velfungerende del av Jylland.
Golfbanen strekker seg mellom, og noen ganger over, sanddynene. Hvis vi går opp på en sanddyne ser vi bare ett eller to hull, selv om hullene ligger nær hverandre. Vi spiller mellom sanddynene, og noen ganger over dem. Med blinde slag mot små landingsområder i fairway, eller til en godt beskyttet green.
Dette er en golfbane som naturen selv har skapt. Og med hjelp av Donald Dunlop, som la ut de første ni hullene i 1901. Og i prinsippet ser banen lik ut i dag. Her er det ikke behov for bunkere, det er mer enn nok med all sanden utenfor fairwayene.
Artikkelen fortsetter under bildet
Fra golfbanen kjører vi sørover langs kysten. Plutselig har vi en vei foran oss, som en bro rett inn i Vesterhavet. Vi kjører cirka seks kilometer med vann på begge sider av veien før vi når Rømø. Nesten flatt, 6 ganger 12 kilometer stor, og med en befolkning på 700. Her kommer turistene for camping og badeliv på den store stranden, som strekker seg langs vestsiden. Eller for unike naturopplevelser i nasjonalparken.
Golfanlegget har et stort klubbhus med butikk, restaurant, bowlingbaner og badefasiliteter med 220 privateide rekkehus til leie. Pluss leiligheter, som er blant de beste vi har bodd på på en golfbane.
Rømø Golf Links er ingen linksbane i normal betydning. Den er mer som en seaside-bane, åpen og eksponert for havbrisen. Banen ligger på leire, med velstelte fairwayer og bunkere. Mellom hullene er det mye høyt gress, som formelig sluker golfballer. I tillegg er vann i spill på alle hull. I form av dammer eller grøfter langs, eller rett over, fairwayene.
På en sommerdag med en mild bris fra havet kan du sannsynligvis gå av 18. green med et smil om munnen. I hard vind blir det en langt tøffere utfordring.
Det fikk da også proffene på Nordic League merke da de var på besøk i år. Bare to kom seg under par da Alex Wrigley vant på -3. Som er rundt ti slag mer enn en normal vinnerscore.
Jarand Arnøy fra Fana GK ble for øvrig nummer fire på +2, Christian Aronsen, Miklagard GK, nummer seks på +3.
Artikkelen fortsetter under bildet
På Sylt den siste av tre dager
Fergen fra Rømø til Sylt tar 40 minutter. Øya er på mange området helt forskjellig fra Rømø. Den er formet som bokstaven «T», med basen mot landsiden, og armene strukket ut. Mot havet i vest stiger liljebekledde sanddyner i varierende størrelser.
Samfunnet her har 12.000 fastboende, og de typiske husene med stråtak finner vi på sidene og toppene av sanddynene. Det er sjarmerende og luksuriøst, kjent for å være det dyreste stedet i Tyskland. I det minste ifølge vår nye tyske venn, like før han satte seg inn i sin store BMW.
Landsbylivet er på samme høye nivå, med reklameplakater og skilt som reklamerer for Hermes, Bulgari og Joop motehus eller Michelin-restauranter.
Golfbanen som trakk oss til øya, Budersand, ligger ved sørspissen. For ti år siden sto Claudia Ebert, arvingen til familien som eide kosmetikkfirmaet Wella, på Budersanddynen like nord for havnen i Hörnum.
Mellom henne og havnen lå restene av det som var en tysk militærbase under andre verdenskrig. Da hun så utover over landskapet, sa hun: «Jeg skal kjøpe området og bygge en golfbane. Men da er et hotell også nødvendig. »
Rolf Stephan Hansen ble tildelt oppgaven med å designe golfbanen. Tusenvis av tonn sand ble kjørt inn, og bulldozere formet området. I 2009 åpnet den ekte linksbanen rundt et hotell i topp luksusklasse. Gresset er slik vi kjenner fra De britiske øyer, og med pot-bunkere med torvkanter og ondulerte greener med god rull.
Artikkelen fortsetter under bildet
Hotellet har 77 rom, i prisklasse fra 355 euro for standardrom til 1300 euro for den største suiten. Med privat takterrasse og gratis drinker fra minibaren på rommet.
Vi hadde tenkt å ta en fergen tilbake sent på ettermiddagen. Værmeldingen varslet imidlertid om storm på ettermiddagen. Allerede klokken ni om morgenen falt regnet nesten horisontalt i vindkastene, og hotellet måtte lukke hovedinngangen og alle vinduene.
Fra frokostbordet så vi bølgene gå høyt, med skum på toppene. Vi pakket bilen og kjørte i full fart gjennom Sylt, og rullet ombord på fergen som siste bil. Og kjørte deretter over alle broene hjemover. Bare for å finne den siste, Øresundsbroen, stengt for trafikk.
Været fikk oss altså til å rømme i en hast. Men de tre øyene og deres golfbaner fortsetter å dra oss tilbake.
Det finnes en alternativ rute til Sylt, forresten. Fra det tyske fastlandet går en jernbane rett over i sjøen, lik veien ut til Rømø. Bilen kjøres ombord på toget, og i høysesongen er det 20 daglige avganger til og fra Sylt.
