Der freden har senket seg

UTGANGSPUNKTET
Det ble skrevet golfhistorie i juni da Graeme McDowell vant U.S. Open på Pebble Beach.

Det var 31-åringes første seier i USA. Fra før har han fem seire på europatouren, som han spiller med hjemstedet Portrush i Nord-Irland som utgangspunkt.

Rory McIlroy er en annen nordire som har markert seg i det ypperste internasjonale golfsjiktet.

McIlroy er ti år yngre enn U.S. Open-vinneren, og kommer opprinelig fra bydelen Holwood i Belfast.

Men nå har 21-åringen nettopp kjøpt hus på Lough Erne, en ny Nick Faldo-bane i Enniskillen, midt i landet.

UTFORDRINGEN
Vi har lenge hørt hvilket fantastisk golfmekka Nord-Irland er, særlig nå som roen (stort sett) har senket seg over det lille landet nordøst på den grønne øya.

Men minnene fra en lynvisitt mot slutten av 90-tallet, da tungt armerte spesialstyrker fortsatt patruljerte langs hovedveiene, satt fortsatt i.

Og gjorde at vi ikke var helt overbevist om Nord-Irlands fortreffelighet som golfdestinasjon, til tross for sine mange berømte baner.

Men så er det dette med nysgjerrighet da. Det de to Mc-ene Dowell og Ilroy har oppnådd på golfbanen fikk ideen om trø i deres fotspor til å spire i Golferen.no-redaksjonen.

REISEN
For en nordmann er det enklest å fly til Dublin. Det går direkteruter fra Gardermoen og Rygge, eller man kan fly via København.

Fra Dublin fører gode veier nordover, og til Belfast er det ikke mer enn drøye 150 kilometer. Men vi skal begynne vår reise i Graeme McDowells hjemtrakter, og skal enda 100 kilometer nordover.

Knappe tre timer etter at vi forlot Dublin Airport svinger vi opp foran Bushmills Inn, byen Bushmills’ mest kjente og ærverdige overnattingssted med aner tilbake til 1608.

Det kan godt være det er skottene som er mest kjent for sin whisky. Men irene, som har lagt til en e i navnet og skriver det whiskey, var først ute. Og i nettopp byen Bushmills, knappe ti kilometer fra Portrush, finner vi verdens eldste whiskydestilleri.

Old Bushmills Distillery var med sikkerhet i drift allerede på 1200-tallet. Men det var først i 1608, samme år som vårt hotell ble etablert, at destilleriet fikk sitt første offisielle løyve til å produsere whisky.

Bushmills er med andre ord en glitrende base for oss som i tillegg til å skulle utforske golfens gleder også setter pris på edle dråper. Ikke minst når destilleriet har sin egen restaurant, Distillers Arms, der du kombinerer god mat med temasmaking av enda bedre whisky.

Royal Portrush Golf Club
Grunnlagt i 1888 og med to mesterskapsbaner – det er ikke vanskelig å kunne hygge seg noen dager med golf her.

Dunluce Course heter den mest kjente, og respekterte, av de to. Mens Valley Course er litt mindre pretensiøs, men like mye en nytelse.

Et morsomt poeng er at selv om det er én klubb, så har banene hvert sitt klubbhus med hver sine medlemskategorier. G-Mac, som Graeme McDowell kalles, tilhører det mindre klubbhuset til Valley Course.

Om det er spor etter mange tiår gammel whisky fra testingen kvelden før som henger igjen, vet vi ikke. Men sannheten er i hvert fall at vi uten frykt manøvrerer oss gjennom Dunluce Course sine mange prøvelser.

Der de to tøffeste nok er på hull 5 og hull 14.

Førstnevnte er et par-4-hull som byr på banens flotteste utsikt fra teestedet. Greenen ser ut som om den henger ut i havet der nede, og når du løfter blikket over de skummende bølgetoppene ser du rett mot Skottland og halvøya Mull of Kintyre 21 kilometer på den andre siden av Irskesjøen.

Mens hull 14, Calamity Corner regnes som et av de tøffeste par-3-hull i verden. 192 meter oppoverbakke, som oftest rett inn i vinden, til en green som du føler henger på kanten av en klippe …

Når du vandrer rundt med dine køller og bag på Royal Portrush’ Dunluce Course får du en golfopplevelse så god som den kan være. Beliggenheten er magnifikk langs havet med Dunluce-banen innenfor og litt høyere oppe (og dermed mer værutsatt) enn Valley Course.

La det også være sagt med én gang: Dette er en voksen manns (eller kvinnes) bane. Greenene er raske med tricky brakes både hit og dit, det finnes ingen avstandsmerker og nesten ikke Next tee-skilt.

Mr. & Mrs. McIlroy
Fra Portrush beveger vi oss vestover til Derry, eller Londonderry. Byen der Bloody Sunday, også omtalt som Bogside-massakren, satte i gang den blodige konflikten 30. januar 1972.

Fortsatt er det spenninger mellom de ulike gruppene i byen, som også er kjent for muren som rammer inn bykjernen. Den ble bygget 1613 til 1618, og gjør Derry til den siste europeiske by som fikk mur rundt seg.

Nå vi siden forlater Derry for å kjøre de rundt 80 kilometerne sørover til vårt andre golfstoppested, Lough Erne i Enniskillen, reiser vi bokstavelig talt i en annen verden. Turistruten går gjennom The Sperrins, landets største og tynnest befolkede fjellkjede.

Annen verden kan vi også bruke for å betegne Lough Erne. Der Portrush oser av gammel linkstradisjon, står moderne golfarkitektur i fremste rekke langs innsjøen Ernes bredder.

Banen består av den noe uvanlige kombinasjonen av fem par-5-, fem par-3- og åtte par-4-hull, og byr på både spenning og utfordringer.

Det er også lett å se, og forstå, Nick Faldos fascinasjon for korte par-4-hull. Hullene 6 og 10 er begge ordenlige rakkere der du tror du kan drive greenen. Men hvor du som oftest vil erfare at det ikke lønner seg å prøve på det.

Lough Erne er, som så ofte med Nick Faldos design, en bane du må kjenne for å score på. Ikke minst gjelder det greenene; en del av onduleringene er det omtrent umulig å se, du må vite at de er der.

Apropos være der: Nei, Rory McIlroy var ikke i huset sitt da vi var der. Det hadde han lånt ut til foreldrene mens han selv var i USA for å forsøke å skaffe sitt bidrag til husleien.

Noe vi alle vet han lykkes ganske så bra med …