Jan E. Espelid er ansvarlig redaktør av Golferen.no, og har vært en sentral golfskribent i over 25 år.
Jonas Blixt virket bunnsolid fra første dag på Augusta National. Selv om han var den Golferen-leserne trodde minst på i vår uhøytidelige tippekonkurranse om hvem som skulle bli beste skandinav.
Med seier på PGA-touren både i 2012 og 2013 samt en andreplass i årets sesong, var det imidlertid ingen bombe at Blixt skulle gjøre det bra. Og etter åpningsrunden begynte jeg å ane at 29-åringen fra Värmland og Hammarö kunne ta skandinavisk herregolf det siste, store skrittet mot toppen.
For selv om Skandinavia — les Danmark og Sverige — ikke har noen herretriumfer i majorsammenheng, så er det langt fra slik av vi — les Danmark og Sverige — har befunnet oss i Skyggenes dal.
Thomas Bjørn alene har tre andreplasser i majorturneringer, der den mest berømte, eller beryktede, alt etter hvordan man ser det, kom i The Open på Royal St. Georges i 2003. Dansken ledet turneringen med 16. green pluss to hull igjen av turneringen.
Som lesere med noenlunde husk vil erindre, tok det den bolde dansken tre slag å komme ut av greenbunkeren. Han gikk av 16. green med dobbelbogey på kortet, og havnet på andreplass i turneringen etter Ben Curtis.
Fra tidligere hadde Den danske bjørnen også en andreplass fra The Open i 2000, og fikk nok en andreplass i PGA Championship i 2005.
I fjor var det Henrik Stensons tur til å havne på andreplass i The Open, denne gang spilt på Muifield, der svensken ble slått av Phil Mickelson med tre slag. Pussig nok samme margin som Jonas Blixt på sin andreplass ble slått av Bubba Watson i årets Masters Tournament.
Og, også det pussig nok, i den siste majorturneringen før The Masters, 2013 PGA Championship, kom Stenson og Blixt på tredje- og fjerdeplass.
Men hvorfor klarer vi – igjen; les Danmark og Sverige — aldri å vinne i en majorturnering? Vi — altså Danmark og Sverige — har jo så mange gode spillere, og utallige andre, store turneringsseiere.
Dessuten har Henrik Stenson vunnet The Players Championship, turneringen som ikke har majorstatus men som kalles Den femte major fordi den har det sterkeste startfeltet.
Svaret er enkelt: Det er fordi oppgaven er så utrolig vanskelig. En majorseier har så stor betydning og gir så mye prestisje at det er her vi får det håndfaste beviset på at golf er 5 prosent et teknisk og 95 prosent et mentalt spill. Og at den første seieren alltid er den vanskeligste.
Vi trenger ikke gå lenger enn til damenes golf for å finne bekreftelse på det. I 1988 vant den svenske rookien Lotta Neumann U.S. Women’s Open, og satte med det i gang et skred av skandinaviske — les mest svenske — majortriumfer.
To år etter kom Helen Alfredsson på banen med seier i Womens British Open (fram til 2001 bare major på LET) og i Kraft Nabisco Championship 1993.
Fra 1995 til 2006 tok Annnika Sörenstam ti majortriumfer, og i 2007 vant Suzann Pettersen LPGA Championship, en triumf som Anna Nordqvist gjentok to år senere.
I 2013 vant Suzann Pettersen Evian Championship, den første gangen turneringen var en majorturnering både på LPGA og LET.
Legger vi antallet majorsiere over sammen med tre Evian-seiere ved Alfredsson, to ved Sörenstam og én ved Catrin Nilsmark fra 1994 til 2008, får vi totalt 22 skandinaviske majortriumfer innen damegolfen.
Jeg tror ikke det samme vil skje når vi endelig får den første majortriumfen på herresiden, til det er nok toppen innen herregolfen for bred.
Men jeg tror vi snart får den … kanskje allerede ved Jonas Blixt i årets U.S. Open på Pinehurst. Eller kanskje ved Henrik Stenson i The Open Championship på Royal Liverpool?
FOTNOTE: Jeg har tatt feil før. Som da jeg i 2006 var hellig overbevist om at Norge ville få den første seieren på herrenes europatour. Basert på resonnementet om at golfen i Norge ligger 20 år etter Sverige og 10 år etter Danmark, og at Sverige fikk sin første europatourtriumf ved Ove Sellberg i 1986 og danskene sin første ved Thomas Bjørn i 1996.
