Christian Nordtømme er tidligere redaksjonssekretær i Norsk Golf og Golferen.no, og er hovedmannen bak e-postsuksessen laytr.com
Petter Northug går fort på ski. Faktisk går han, oftere enn noen andre, aller raskest. Men ikke hver gang. Og når han ikke når helt opp, viser han skuffelsen sin åpenlyst.
Hvis vi skal tro de vi ser og leser, kan han finne på å gi opp fordi førsteplassen glipper, eller ikke å møte opp tidsnok til prisutdelinger og blomterseremonier, fordi han er misfornøyd med en andreplass.
Det viser at han ikke har skjønt hva jobben hans går ut på.
Det å kunne gå fort på ski, har i utgangspunktet ingen verdi, overhodet. Verdien av det Northug gjør, ligger ikke i hvor fort han går, men utelukkende i hans evne til å underholde og inspirere. Jobben hans er å være en entertainer og en rollemodell.
Det er underholdningverdien som gjør at folk er villig til å bruke tid og penger for å se Northug gå på ski. Det er underholdningsverdien som gjør at TV-selskapene byr over hverandre for å få lov til å vise Northug vinne, eller ikke – alt etter som.
Det er rollemodellen sponsorene betaler for å bli assosiert med, og det er rollemodellen staten, i sin satsing på eliteidrett, har investerert millioner av kroner i.
Men hvor underholdende er det å se en gretten trønder stenge seg inne? Hvor godt forbilde er man, hvis man ikke engang klarer vise et minimum av normal folkeskikk når TV-kameraene er slått på?
Mangelen på ydmykhet, takknemlighet og anerkjennelse av at andre også går raskt på ski, er påfallende. Hvor tror Northug han får lønnen sin fra? Tror han at verden skylder ham millioner av kroner bare for å leke i snøen?
Publikum, som også blir skuffet når Northug ikke vinner, tilgir ham fort. De kan til og med forstå at han reagerer som han gjør. Det gjør det imidlertid ikke mer riktig å oppføre seg som han gjør. Det gjør det heller ikke mer lønnsomt, hverken for Northug selv eller skisporten generelt.
Det er nok ikke mange sponsorer som liker å bli assosiert med furting og bortskjemte primadonnaer i lengden …
Northug er på ingen måte er den eneste toppidrettsutøveren om ikke skjønner hva oppgaven hans er. I alle idrettsgrener og i alle land finnes det dårlige tapere, som ikke forstår betydningen av gode, norske ord som sportsmanship og fair play.
Men hva kan norske golfere lære av dette? Golfspillere flest, også på de øverste nivåene, følger spillets etikette, og oppfører seg stort sett eksemplarisk i forhold.
Hvis vi vil ha sponsorer, statlige tilskudd og TV-tid, både hver for oss og samlet, må vi lære oss å være entertainere. Vi må vise at vi har det gøy – også når det ikke går vår vei. Vi må ikke ta oss selv så voldsomt høytidelig, hverken i medgang eller motgang.
Vi må gratulere hverandre med gode prestasjoner, og vi må løfte hverandre frem som gode eksempler ved hver sjanse vi får. Vi må anstrenge oss for å være gode rollemodeller.
Og når vi skal ut og finne rollemodeller vi selv kan se opp til, la oss velge noen som Bjørn Dæhlie og Marit Bjørgen, som kan lære oss å takle både opp- og nedturer med verdighet, heller enn noen som viser oss ryggen i første motbakke.
