Jan E. Espelid er sjefredaktør i Norsk Golf og Golferen.no
Vi må muligens utfordre lesernes kunnskaper om alpin skisport.
Men det var altså slik at fra Stein Eriksens dager tidlig på 50-tallet og fram til den norske alpinrevolusjonen rett før 1990, så bestod toppen av norsk alpinsport stort sett av en og annen utøver som med jevne eller ujevne mellomrom hevdet seg.
Som for eksempel Håkon Mjøen, Erik Håker og Odd Sørli …
Disse tre bød på mange greie plasseringer, men de stod sjelden øverst på pallen.
Så, på slutten av 80-tallet, gikk plutselig Ole Christian Furuseth fra Jessheim, midt på den østlandske flatbygda, hen og vant et verdenscuprenn.
I ettertid sies det at det var denne seieren som reddet karrieren til Finn Christian Jagge, vinneren av slalåm i OL i Albertville i 1992.
”Kan Furuseth, så kan også jeg,” tenkte Jagge på slutten av 80-tallet, og fikk et par gir ekstra i sin egen treningsintensitet og selvsikkerhet nok til å tro at det faktisk var mulig for nordmenn å vinne i alpint.
På denne tiden var det ikke så mye fart i karrieren til Jagge, men Furuseths seier fikk ham til å bli en vinner.
Om vi sier at Tutta er Stein Eriksen (og Håkon Mjøen, Erik Håker og Odd Sørli), så kan Marianne Skarpnord være Ole Christian Furuseth.
Mens Lill Kristin Sæther, med sin andreplass i Scandinavian TPC hosted by Annika, kan få være Finken Jagge.
… og resten er historie …
